FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN
– Siden jeg ble valgt som ny organisasjonsleder i Norske Kvinners Sanitetsforening på landsmøte siste helgen i september, har vervet startet med en bratt læringskurve, sier Bjørnstad, og hun er forberedt på at den ikke er over. – Sanitetskvinnene har et profesjonelt sekretariat som bidrar til at det skal være lettere å være både ny organisasjonsleder og frivillig, understreker Marit Bjørnstad.
Men hvem er hun egentlig? I oppveksten var det ingen ting som tilsa at hun verken skulle melde seg inn i Saniteten eller blir aktiv Sanitetskvinne. – Jeg er født og oppvokst i Svelvik, som den gangen var en del av Vestfold. Verken min mor, bestemor eller tante var medlemmer, og årsaken var at det var ingen sanitetsforening i Svelvik. Men hele slekten har alltid vært interessert i frivillig arbeid og vært sosialt aktive, sier hun.
Det startet i Drammen
Da barneskoene var slitt ut, gikk turen til Drammen Latinskole, nærmere bestemt engelsklinjen. Etter endte studier ble det læreryrket. Og ferden gikk videre. Etter hvert kom det også to barn til verden. En gutt og en jente, som nå begge er godt voksne og etablerte på henholdsvis Sotra og Vågsbygd i Kristiansand. Til sammen kan hun telle seks barnebarn. Av og til kan man spørre seg selv om livet går rett frem, eller i sirkel. På et tidspunkt gikk veien nemlig tilbake til Drammen. – Jeg jobbet da som rektor på Voksenopplæringen i Drammen kommune, og så gikk jeg over i en rådgiverstilling og fikk ansvar for å jobbe med flyktninger. I denne gruppen finner man en stor andel lavinntektsfamilier, opplyser hun.
Nedvurdert og oversett
For et menneske som er vokst opp med å handle, ikke bare se, kunne hun ikke bare være passiv da hun var vitne til hvilke utfordringer disse familiene hadde. – Jeg så mennesker med dårlig selvtillit, de hadde verken nettverk eller jobb. Også har de to år på seg til å lære språket, og det er omtrent umulig. De blir oversett, eller møtt med litt nedlatende holdninger. De blir nedvurdert. Jeg har vært vitne til situasjoner som har gjort at jeg har fått glimt av en virkelighet jeg tidligere ikke hadde sett, fremholder Bjørnstad.
Hun understreker at bildet er komplekst når det komme til å jobbe med flyktninger og minoriteter. – Vi forventer at de skal være blide, og at de skal knekke koden for hvordan vi fungerer, og hvordan det norske samfunnet fungerer. Jeg tenker at det handler like mye om at også vi må knekke koden om hvordan mennesker fra andre kulturer gjør ting, og hvorfor de gjør som de gjør. Vi må ha kunnskapen for å få forståelse av andres tradisjoner, for eksempel innen barneoppdragelse, sier hun.
Ble Sanitetskvinne
Bjørnstad er krystallklar når det gjelder en sak, og det er at det offentlige kan ikke gjøre alt, og spesielt når det kommer til kvinners liv. Når en allerede i oppveksten har lært at man skal bidra for å gjøre en forskjell, var ikke veien så lang, da rådgiveren i Drammen kommune ble Sanitetskvinne.
– Jeg husker mitt første møte med Drammen sanitetsforening. Det var satt av 100 000 kroner til et prosjekt som var rettet mot utsatte barn, og i denne forbindelse møtte jeg helsesøsteren som skulle jobbe i prosjektet. Nå er vi rundt 12-13 år tilbake i tid, forteller hun. Det tok ikke så lang tid fra hun gikk fra medlem til hun ble valgt inn i fylkesstyre, N.K.S. Buskerud, som det het den gangen. – Her lærte jeg mye, og hadde noen gode læremestere i fylkesstyret, minnes Bjørnstad.
Fellesskap og trygghet
Alle mennesker har behov for å bli sett, og behov for felles møteplasser, der man føler seg trygg og ivaretatt. Nøkkelen til et nytt land er språket. Uten språket får man ikke brukt sine ressurser. – Barna starter jo på skolen og lærer språket og kodene, men det er ikke riktig at datter er tolk for mor, eller far i møte med leger eller det offentlige, sier Marit Bjørnstad.
Språkvenn
Noen måtte sørge for at noen løftet kvinnene så de kan leve fullverdige liv, og det var bakteppet for at Drammen sanitetsforening fikk aktiviteten Språkvenn. Da det ble vedtatt at foreningene kunne gi bort et gavemedlemskap benyttet Bjørnstad denne muligheten for å få kvinner som deltok på Språkvenn til å kunne bli aktive frivillige – ta steget fra å ta imot til å selv være en ressursperson for andre. Det endte jo med at flere tok steget over i en annen rolle. Takket være Språkvenn er det ei som meldte seg som kandidat til styreverv i foreningen. – Det som har vært viktig er at de har fått være med på arrangementer i regi av foreningen, og har fått delta på integreringsseminarer som sekretariatet har holdt. Dette har vært fine arenaer for felleskap og læring, forteller hun.
Motherhood
Arbeidet med å inkludere kvinner stoppet ikke med Språkvenn. For å styrke innvandrende kvinner i å være mor i en ny kultur, har Sanitetskvinnene hatt pilotprosjektet «Motherhood – mor i nytt land». Pilotprosjektet ble avsluttet i mars 2020, og er ferdigstilt med støtte fra Stiftelsen Dam, og prosjektet rulles nå ut med kursing av frivillige og skal gå ut 2023. Fortsatt med finansiering fra Stiftelsen Dam. – Når det kommer en mamma bort til deg og sier at nå snakker hun annerledes med barna sine, så viser det at vi er på rett vei, sier hun.
Egmont Fonden utjevner ulikhet
– Å kunne se at et barn som stråler der det sykler av gårde sammen med vennene sine, eller en som kan ta på seg samme fotballdrakten som kameraten, gir en god følelse. Takket være samarbeidet med Egmont Fonden kan Sanitetskvinnene bidra med ressurser som gjør at det er barn som ikke ekskluderes fra felles arenaer, der det er en selvfølge at andre barn deltar. Med midler fra Egmond Fonden kan vi sørge for at barn og unge har utstyr eller penger til kontingenter. Barnas behov er meldt inn av fagfolk slik at de er kvalitetssikret, forsikrer Marit, som pr nå ikke vet hvor mange Ipader hun har kjøpt. – Jeg er blitt godt kjent i en del butikker i Drammen, ler hun.
Etiopia
En time fra Addis Ababa ligger foreningen som N.K.S. Buskerud er fadder for, Chancho. – Jeg har vært heldig og har fått vært på to fadderturer, og har lagt igjen en liten bit av hjertet mitt i Etiopia. Kvinnene i Chancho har hjemmebesøk for syke og sengeliggende, og driver en kafe på det lokale sykehuset. I tillegg koster de og rydder i gatene en gang i måneden. De delte også ut melk, blant annet til en kvinne som hadde Aids. Siden det å være HIV-smittet og Aidssyk er knyttet til mye stigma var barna uvitende om hvorfor moren deres var syk, forteller Bjørnstad.
Omsorgsberedskap og trygge lokalsamfunn
Hun ble Sanitetskvinne for å bidra til inkludering av innvandrerkvinner, og hun oppdaget raskt at organisasjonen har en stor portefølje av viktige arbeidsområder, der det gjøres en imponerende innsats. Ikke minst har N.K.S. virkelig blitt satt på Norges-kartet for sitt imponerende bidrag under pandemien. Omsorgsberedskapsgruppene rundt om i landet har lagt ned over 150 000 timer med frivillig arbeid, og da september kom var det delt ut over 14 000 poser med varer fra Orkla til sårbare grupper.
Helse er likestilling
– Vi gjør mye, og vi kan gjøre mer. Likestilling handler også om kvinners helse. Likestilte helsetjenester bør være en selvfølge. Kvinner skal være trygge på at de får riktig diagnose og behandling. Også når det gjelder sykdommer som foreløpig ikke har noen diagnose. Jeg hadde store forventinger til Hurdalsplattformen når det gjelder den nye regjeringens satsning på kvinnehelse. Vi skal følge godt med, og jobbe for at kunnskapshull skal tettes, og at kvinnehelse løftes på dagsorden, lover Bjørnstad. Hun legger til at etter 125 år er N.K.S. fortsatt en aktør som er både modig og nytenkende, og at dette gjør at man står godt rustet til å møte morgendagens utfordringer.
– Er du uredd?
– Ja, jeg er rasjonell og har et engasjement som gjør at jeg føler meg trygg. Og så er jeg ikke så redd for å feile, understreker hun.
– Hva er dine beste egenskaper?
– Noen av mine beste egenskap er nok at jeg har et godt humør, og så er jeg veldig glad i mennesker og nysgjerrig, sier den den nye lederen av landets største kvinneorganisasjon.