Jeg bor sammen med katter som ferdes fritt gjennom en katteluke. Det innebærer at det i ny og ne dukker opp en skrekkslagen mus, som har klart å unnslippe katten, for så å stå ovenfor en ny fare; menneskene som vil ha dem ut. Det er stort sett to typer reaksjoner musene møter oss med; de forsøker å flykte eller de fryser. En sjelden gang går de mer offensivt til verks og byr opp til kamp.
Mennesker gjør det samme – stilt ovenfor en fare går i vi i kamp, flykter eller fryser – det er det vi kaller fight, flight or freeze-respons. Vi mennesker har også en fjerde mulighet vi tyr til, som jeg aldri har sett mus gjøre; fawn. Altså; tilpasse seg og forsøke å komme faren i møte med føyelighet og vennlighet.
Av musene som havner i stua mi har de som fryser helt klart har høyest overlevelsesrate. De som klarer å stikke eller prøver å bite fra seg, ender før eller siden tilbake i kattens klør. De dukker opp noen dager senere, døde på baderomsgulvet. Men de musene som går i frys og sitter urørlige og gjør seg små, de mister katten interesse for. Og for oss mennesker, som gjerne vil hjelpe dem ut, er de lette å håndtere og utgjør ingen trussel. Vi løfter dem forsiktig opp i et kjøkkenhåndkle eller en boks, bærer dem ut og slipper dem fri i skogholtet utenfor, i trygg avstand til katten.
I en overmaktsituasjon, der den som truer deg åpenbart er sterkere enn deg er både frys og fawn-respons gode strategier. Du står i en kamp du ikke kan vinne. Da er skadereduksjon og hell det beste du kan håpe på. Ved å fryse eller tilpasse deg bidrar du i det minste til ikke å gjøre det verre. Du utgjør ikke en trussel for noen, så du vil ikke være årsak til at situasjonen eskalerer. I mange tilfeller, som ved et møte med en bjørn i skogen, eller om du står bak disken ved et ran er disse strategiene det som blir anbefalt. Spill død. Bare gi dem det de vil ha.
Men hvordan vi reagerer i en krisesituasjon er ikke rasjonelle valg vi gjør. I en akutt krise teller sekundene. Kroppene våre reagerer lynraskt med å spyle ut hormoner og signalstoffer som rigger oss til å handle – eller ikke handle.
Forskning viser at akutt stress gir ulike fysiologiske reaksjoner i menn og kvinners kropper. Også adferdsmessig vil kvinner oftere gå i frys eller fawn, mens menn oftere går i kamp eller flukt. Som på så mange andre områder der menn har vært malen, har også vår forståelse av hvordan av forventer at noen skal reagere på en trussel blitt formet av hvordan menn oftest reagerer. Det gjenspeiler seg i voldtekstloven – og det har ført til at voldtekt av kvinner når de reagerer på den måten kvinner er mest tilbøyelig til å gjøre, faktisk er straffefritt.
De siste årene har flere alvorlige voldtektssaker, der overgrepet er godt dokumentert med videobevis endt med frikjennelser fordi det ikke var tydelig å se at kvinnene motsatte seg. Som den mye omtalte Hemsedalsaken der Andrea ble dopet ned og voldtatt av tre gutter over flere timer. Videobevis dokumenterte overgrepet. Blodprøver viste at hun var dopet. Taxisjåføren bevitnet at hun ble båret ut av taxien og inn i campingvogna. Allikevel ble de tre mennene frikjent – fordi hun hadde åpne øyne på videoen og dermed ikke var ansett til å være ute av stand til å motsette seg. I år ble to gutter på 15 og 16 år frikjent for å tvinge en 14-åring til oralsex. Også her var det videobevis. De viste at jenta rista på hodet under overgrepet. Meddommerne mente likevel ikke det var dokumentert at det ble brukt tvang. Jenta sa i retten at hun var redd og først prøvde å gi motstand, men så tenkte at det var bedre å bare bli ferdig for å komme seg fortere vekk. En kvinne som ble voldtatt i gynekologstolen under en undersøkelse beskriver til NRK at hun ikke klarte å si stopp – hun opplevde at hjernen skrudde seg av.
Kvinner som har vært utsatt for voldtekt forteller ofte at de ikke klarte å gjøre noe. At de ikke klarte å rope om hjelp, men opplevde å stivne eller fryse. Andre igjen beskriver hvordan de, selv om de ikke ville ha sex ikke klarte eller våget å si ifra eller motsette seg, men bare føyet seg. Dette er ikke et resultat av jenters manglende evne til å sette grenser for seg selv – det er en fysiologisk respons på en krise. Det er noe kroppene våre gjør for å beskytte oss mot fare.
I en del tilfeller sier overgriperne selv at de ikke har opplevd at jenta har motsatt seg, at de trodde hun var med på det. Og kanskje er det ikke så rart; hvis bildet de har av hvordan et voldtektsoffer er samsvarer med det som beskrives i lovverket; at man tydelig motsetter seg, at man kjemper i mot.
Slik voldtektsloven er i dag er det ikke straffbart å beføle, penetrere eller på andre måte utføre seksuelle handlinger mot en kvinne som ikke vil dersom hun fysisk er i stand til å motsette seg, men ikke gjør det. Dermed havner vi i en situasjon der kvinners vanligste respons på trusler fra en overmakt; å fryse eller tilpasse seg, fritar overgriperen for skyld og avkriminaliserer overgrepet.
Den eneste måten overgrepsutsatte kvinner kan få en reell rettsikkerhet på er at lovverket er utformet i tråd med hvordan kvinner faktisk normalt oppfører seg når de blir voldtatt. Da må vi ha en samtykkebasert lov der bare ja betyr ja.
Denne kronikken var publisert først i Klassekampen 24.11.2025