Hun har klart å komme seg ut i oppgangen. Hun klarer ikke å rette seg opp, men hvis hun lener overkroppen inn mot veggen klarer hun å ta seg nedover. Trinn for trinn. Håndflaten etterlater en ujevn stripe av blod på den gråhvite veggen.
Hun har mobilen i bukselommen, men ringer ingen. Når politiet finner henne er det fordi bekymrede naboer har meldt om bråk. Da ambulansen kommer frakter de henne bort.
En annen kvinne står i en sofa og knuger spedbarnet inntil seg. Foran på gulvet står barnefaren og brøler mot de to fra barnevernstjenesten. Han er tidligere dømt for gjentagende vold mot henne. Tidligere på dagen møtte han opp på klinikken der mor var til behandling og opptrådte truende mot både mor og personale.
Før politiet kom frem til klinikken hadde mor rømt og tatt spedbarnet med seg – tilbake til far. Nå er to politifolk med som beskyttelse. Det blir et basketak inne i leiligheten for å få kontroll på far, før mor og barn tas med ut av leiligheten for undersøkelser. Begge trenger behandling.
En ung kvinne har låst seg inne på badet. Hun og kjæresten har vært på en bytur som endte i krangel. Hjemme blir det verre. Han griper tak i henne og kaster henne i gulvet. Livredd klarer hun å komme seg inn på badet, låser og ringe nødnummeret.
Når politiet kommer, tar de mannen til en side av rommet før kvinnen tørr å komme ut. Til politiet forteller kvinnen at de krangler mye, men at det er første gang han har vært fysisk som dette. På spørsmål om hun vil ringe noen som kan komme å være sammen med henne svarer hun nei.
Dette er bare noen av de hendelsene jeg har fått se gjennom å følge politiet på patrulje. Hver dag skjer lignende hendelser. Over hele landet. Og i motsetning til såkalt blind vold er denne volden målrettet, brutalt kynisk og ofte gjentagende.
En av ti kvinner rammes av grov partnervold
Statistikken er grufull. Mørketallene nettopp det – mørke. Årlig har krisesentrene i Norge rundt 20.000 henvendelser. Én av ti kvinner i Norge oppgir å ha opplevd grov og gjentagende vold fra sin egen partner. En av fem har blitt voldtatt.
En de stoler på. En de kanskje er økonomisk avhengig av. En de har barn med. En de ofte går tilbake til. I tillegg kommer alle de som utsettes for det som kategoriseres som mindre alvorlig vold. Hvor mange som aldri melder fra, vet vi ikke.
Les tallene igjen. Om du skal huske ett tall fra denne kronikken, husk dette. Én av ti. Dette er ikke et kvinneproblem, men en folkehelseutfordring.
Vi vet mye om hvem og hvordan vold rammer. Men behovet for kunnskap om forebygging og hjelpetiltak er stort. Riksrevisjonen leverte i 2022 en rapport om myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner. Den viser at det offentlige hjelpetilbudet har flere mangler, er for dårlig samkjørt, er for tilfeldig og fragmentert. I verste fall betyr det at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger.
Skal vi mer effektivt kunne finne målrettede tiltak, må det satses på en strategisk oppbygging av kunnskap.
Det trengs politisk handling
Det er likevel mye vi kan gjøre. For det første må vi slutte å behandle dette stykkevis og delt i hjelpeapparatet, eller som et familieanliggende. Vi trenger en samordnet felles innsats på tvers av stat, fylkeskommune, kommune og frivillighet dersom vi skal lykkes i kampen mot vold i nære relasjoner. Mange norske kommuner mangler handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. At kommunene, som er de som er tettest på folk, har gode planer for å forebygge og avdekke vold i nære relasjoner er spesielt viktig.
Stortinget ba i 2022 regjeringen påse at norske kommuner har slike handlingsplaner, og i 2023 ba de regjeringen utrede et forslag til lovfesting av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Regjeringen svarte ut begge deler i årets budsjett: ingen av tiltakene er gjennomført. Den politiske sendrektigheten er en tragedie for norske kvinner.
Reetableringsfasen etter en kvinne har brutt ut av en voldelig relasjon er spesielt viktig. Lykkes vi som samfunn med å sikre henne trygge rammer, egen inntekt, et trygt sted å bo og god helsehjelp, så reduserer vi sjansen for at hun havner tilbake hos voldsutøver. Sanitetskvinnene mener det er behov for et pakkeforløp for de kvinnene som har brutt ut av et voldelig forhold. De må vite at de har rettigheter, og at dette kan skje raskt og sømløst. For å få til det må alle kommuner ha egne voldskoordinatorer, og de offentlige tjenestene må ha kompetanse om vold.
Vi vet at den første tiden etter at voldsutsatte forlater krisesenteret er særlig sårbar. Vi vet ikke sikkert hvor mange av dem som forsøker å forlate en voldelig partner som lykkes.
Men det vi vet, er at oppfølging av den voldsutsatte er avgjørende. Ansvaret for oppfølging ligger i kommunene, men vi er mange frivillige som aktivt støtter opp om de voldsutsatte i en særlig sårbar fase.
Våre frivillige ressursvenner over hele landet stiller opp slik at den voldsutsatte har noen utenfor sitt eget miljø, som kan gi støtte og være der når det trengs. Skal vi nå flere må også frivilligheten styrkes.
Lytt til historiene. Vold i nære relasjoner angår oss alle. Voldsutsatte trenger å bli sett og hørt. Alle kan gjøre noe.
Mistenker du at noen utsettes for vold? Våg å se. Tør å spørre.
En versjon av denne kronikken sto på trykk i VG 25.11.2022