Det vil si at mange går rundt i konstant frykt i eget hjem, sier Eli Beenfeldt, seniorrådgiver på vold i Sanitetskvinnene.
Hun forteller at vi lenge har visst at dette har store konsekvenser for vår psykiske helse og kan føre til ulike psykiske lidelser som for eksempel angst, depresjon og PTSD. Men å gå i langvarig beredskapsmodus kan også skape endringer i kroppen som påvirker nervesystemet og immunsystemet. Det gjør voldsutsatte kvinner også mer utsatte for fysiske sykdommer, som kreft, diabetes, KOLS og en rekke autoimmune sykdommer.
Å bryte ut av et voldelig forhold er rett og slett også et spørsmål om kvinnehelse, sier Beenfeldt.
Voldskoordinator er et krav
Vårt hovedkrav i årets 16-dagerskampanje mot vold er voldskoordinator for alle voldsutsatte kvinner. Kvinner som bryter ut av voldelige relasjoner, ender ofte opp aleine uten oppfølging. Mange har lite nettverk og trenger bolig, inntekt og helsehjelp, og kanskje har de barn i tillegg.
I sitt livs krise skal de lese seg opp på rettighetene sine og finne frem i et hjelpeapparat med lite kompetanse på vold, og som ikke snakker sammen. Ved å fortelle historien sin gjentatte ganger til de ulike instansene, øker også sjansen for retraumatisering, sier hun.
En voldskoordinator skal være en person med kompetanse på vold som kjenner hjelpeapparatet, og kan koble på ulike tjenester som for eksempel NAV, fastlege eller politi. Å bryte ut av et voldelig forhold kan være en langvarig prosess.
Hvis en da ikke blir tatt imot av hjelpetjenestene, sier det seg selv at en lettere går tilbake til voldsutøver. Det vil igjen forverre den fysiske og psykiske helsen, legger Beenfeldt til.
Hva gjør Sanitetskvinnene?
I dag jobber vi på voldsfeltet på flere måter - nasjonalt, regionalt og lokalt. Gjennom aktiviteten Ressursvenn, kobles kvinner som har brutt ut av et voldelig forhold sammen med en frivillig for ett år. Ressursvennen kan bidra både sosialt og praktisk, og være en emosjonell støtte til kvinnen i en sårbar fase. Hensikten er å forebygge at kvinnen går tilbake til voldsutøver.
Men det finnes også måter å jobbe lokalt på, som ikke krever en en-til-en ordning, sier Beenfeldt.
For eksempel kan våre lokalforeninger gå sammen med instanser som det lokale krisesenteret, og invitere voldsutsatte på lavterskelaktiviteter som matlaging, spillkveld, strikking og liknende.
Slike sosiale møter er rett og slett helsefremmende, mener Beenfeldt.
En annen måte Sanitetskvinnene jobber på voldsfeltet er med synlighet og politisk påvirkning på nasjonalt plan. Men å sette vold på agendaen kan også gjøres lokalt.
Det er tross alt kommunene som har ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold. Alle kommuner skal ha egne handlingsplaner om vold i nære relasjoner. Hvis de ikke har det, kan man stille politikerne spørsmål om hvorfor, og for eksempel invitere til et åpent temamøte om vold, sier hun.
Her finnes det også mange bidragsytere det kan være mulig å samarbeide med, som de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) eller Alternativ til Vold.
Andre ting man kan gjøre er å stå på informasjonsstands på ulike arrangementer. Beenfeldt oppfordrer frivillige og lokalforeninger som ønsker å jobbe med vold til å ta kontakt med sekretariatet for mer informasjon om hvordan man kan engasjere seg.
Mulighetene er mange, avslutter hun.
Denne saken er skrevet av Åshild Fløgstad Svensson