– Pårørende er ofte ressurssterke mennesker. Rus og psykiske lidelser treffer på tvers av alle aldre og samfunnsklasser, sier regionleder for N.K.S. Veiledningssenter avd. vest Unni Aase Selstø.
Ifølge tall fra Bufdir vokser mer enn hvert fjerde barn i Norge i 2022 opp med en eller to foreldre som enten har en psykisk lidelse, eller et alkoholmisbruk som er så alvorlig at det kan gå utover daglig fungering. I tillegg kommer foreldre som sliter med annen rusavhengighet, og barn som er pårørende til en forelder som sitter i fengsel.
10 000 livsviktige samtaler i året
Vi har Veiledningssentere flere steder i landet, og opplever stadig økende pågang. Siden det er et gratis tilbud er det til for alle som trenger verktøy som kan hjelpe pårørende til å stå i krevende livssituasjoner. Våre ansatte har faglig kompetanse til å veilede både barn og voksne. Den ene av veilederne, Silje Arstein, har i tillegg erfaringskompetanse fra egen oppvekst.
– Bare her i Sandnes har vi hatt til sammen 3 500 samtaler i fjor. Vi tør nesten ikke å markedsføre oss lengre, da vi ikke har nok ressurser til å kunne dekke en større etterspørsel, sier Selstø.
Mens den som er rusavhenging har krav på hjelp, så faller pårørende, spesielt barn som er pårørende, mellom de «berømte» stolene.
Veiledningssenteret er for alle som er pårørende til noen med enten rusmisbruk eller psykisk sykdom. Her får voksne og barn snakke med profesjonelle fagfolk, uten at det føres journal.
«Drittfamilie»
«Mina», som snart er myndig, har gått og fått veiledningen siden hun var veldig ung, og ble henvist via barnevernet. Hun har en pappa som ruser seg, men som hun er glad i og kommer mellom ham, og moren som har skilt seg fra far. Ofte synes hun at hun har en skikkelig drittfamilie.
– Når jeg kommer hit og blir møtt på den måte som Silje og dere andre gjør, så ser ting annerledes ut, sier «Mina», som til tross for sin unge alder har en imponerende evne til å reflektere over sin situasjon, og fremtiden. Det er en klok ungdom som deler sin historie.
– Å komme hit, bli spurt om jeg vil ha en kopp varm sjokolade og få snakke om alle følelser og kaos, har betydd enormt mye for meg, sier hun.
– Når tankene først er inne i hodet er det like greit å få dem ut, sier Silje Arstein. Selv om samtalene er alvorspregede og etterfulgt av tårer, er det også rom for latter. Humor er også et verktøy.
Eget barnerom
Når man skal veilede barn setter det andre krav til metodebruk enn når man snakker med voksne. Derfor har veiledningssenteret et eget barnerom. Barneansvarlig Solveig Fjermestad har gitt ut fagboken: Barn som pårørende – Hvordan snakke med barna til dem som er psykisk syke eller rusmiddelavhengig?
Barnerommet er i lyse farger, med leker, tegneutstyr og kosedyr. Både farger og interiør signaliserer trygghet og at det er et rom uten mangel på tid.
– Tid og tillit er viktig for å få kontakt, da det tar tid å bygge relasjoner. Vi bruker forskjellig metodikk. En metode som brukes er noe som heter samtalekort. Disse kommer i flere varianter, blant annet for barn, ungdom og unge pårørende. De minste barna kan vise hvordan de har det gjennom å tegne. For større barn kan det være lettere å plukke frem ett av samtalekortene som har forskjellige tekster, sier Fjermestad.
Kortene inneholder budskap aktuelle for alle de følelsene barn har som pårørende, som at man trenger en klem, føler skyld, skam og bekymringer for fremtiden.
– Noen ganger snakker vi med barn og ungdom alene. Mamma eller pappa trenger ikke å få vite alt, sier de tre veilederne.
Evig sorg
Som pårørende er det eneste som er forutsigbart er uforutsigbarheten, frykten for at den rusavhengige tar den dosen for mye, og bekymringen for hva gjør mamma, pappa eller et søsken nå? En annen tung følelse, som mange kanskje ikke tenker på, er at man bærer en uendelig sorg.
– Jeg går i en evig sorg. Når noen dør så har sorgen flere faser. Som pårørende til en som ruser seg, har man bare den samme sorgen som går igjen. Og igjen, sier en mor. Med et unntak av noen gode år der sønnen sluttet å ruse seg, har livet gått med til å være pårørende. Til tross for høyere utdanning som gjør at mange tenker at dette må jeg klare selv, er man ikke sin egen «lege».
Hentet styrke
Moren forteller at hun i perioder ikke klarte å stå i jobb, og måtte sykmeldes.
– Takket være den veiledningen og samtalene jeg har hatt her på senteret har jeg stort sett stått i full jobb. Noe som har vært viktig for meg, da jeg har hatt en meningsfull jobb. Å ha en fast tilknytning til arbeidslivet er viktig av flere grunner, sier moren.
Hun har nå kommet frem til at resten av livet skal hun bruke på å ta vare på seg selv.
– Etter alle disse årene er det nå min tur til å leve livet, avslutter hun.
Støtt vårt arbeid for barn som pårørende og gjør deres hverdag litt lettere.
