Om man følger likestillingsdebatten på overflaten, er det fort gjort å få inntrykk av at frontene står steilt mot hverandre. På den ene siden: de som forfekter et 50-tallets husmorideal der kvinner er lengst mulig hjemme med barn, på den andre siden: å bite tennene sammen, sende barnet tidlig i barnehagen og gå på jobb med melkespreng og et verkende underliv.
Da NRKs Fredrik Solvang inviterte til debatt om kvinnekamp og likestilling, valgte han å underbygge denne skillelinjen ved å invitere unge kvinner som mener likestillingen har gått for langt. Vårt inntrykk som Norges største kvinneorganisasjon er at de ikke er representative for unge, norske kvinner i dag. Likevel, de løfter frem problemstillinger som er høyst reelle, men Sanitetskvinnene mener løsningen på problemene er mer likestilling, ikke mindre.
-Økonomisk selvstendighet har alltid vært avgjørende for kvinners frihet.
Når unge kvinner presses mellom omsorgsansvar, krevende jobb og egen helse, kan vi ikke akseptere at løsningen er deltidsarbeid eller ulønnet permisjon.
Løsningen er et arbeidsliv, et helsevesen og et samfunn som er bedre tilpasset kvinners liv og fysiologi, sier Maren Njøs Kurdøl, politisk rådgiver i Sanitetskvinnene.
Til tross for at likestillingen har kommet langt i Norge, er kvinner fremdeles de som tjener minst, har lavest pensjon og utgjør det store flertallet av minstepensjonistene. Kvinnehelseutvalget slo fast at vi mangler likeverdige helsetjenester i Norge. Kvinner er mest syke og uføre og har ofte den største omsorgsbyrden som pårørende.
Historisk har kvinner vært underrepresentert i medisinsk forskning. Det har skapt store kunnskapshull om kvinners helse. Behandlingstilbudet for kvinners sykdommer er mangelfullt og de fleste medisiner er best tilpasset menn. Selv i sykehusets finansieringssystem, er inngrep på kvinner systematisk underpriset sammenlignet med tilsvarende inngrep som gjelder menn eller begge kjønn. Hver femte kvinne har blitt voldtatt og hver tiende har opplevde grov og gjentagende vold fra en partner. Vold og overgrep innskrenker kvinners frihet, gjør oss sykere og koster samfunnet millioner.
Kvinner og menn har ulik fysiologi og lever ulike liv. I mange tilfeller er lovverk, tjenester og reguleringer formet til å passe menns behov, uten å ta høyde for at kvinner kan ha andre behov eller risikofaktorer. Kvinner vil da komme dårligere ut, selv om loven, arbeidslivet eller helsetilbudet i prinsippet er likt for alle. Der vi lenge har tenkt at likestilling er å gi kvinner innpass i en verden tilpasset menn, mener Sanitetskvinnene at neste naturlige steg er å også tilpasse samfunnet til kvinners liv og helse. Men det gjøres ikke ved at kvinner selv tar den økonomiske og helsemessige byrden.
Kvinners inntreden i arbeidslivet har ikke bare en enorm verdi for Norges økonomi og tjenesteproduksjon, men har også vært avgjørende for den enkelte kvinnes økonomiske selvstendighet. Med økonomisk selvstendighet, kommer frihet og trygghet. For mange voldsutsatte kvinner er det å ha egne penger en nødvendighet for å kunne bryte med voldsutøver.
Når dagens unge kvinner føler seg fanget i en skvis mellom omsorgsansvar for sine barn og foreldre, en krevende jobb og egne helseutfordringer, kan vi derfor ikke akseptere at dette skal løses ved at den enkelte kvinne må jobbe deltid eller ta ulønnet permisjon. Da blir kvinner igjen pensjonstapere, lønnstapere og i verste fall avhengige av at mannen må bære byrden som eneforsørger. Løsningen ligger i mer likestilling, ikke mindre.
Når kvinner ønsker mer tid med barnet eller opplever at kroppen ikke er klar for jobb etter et svangerskap og fødsel, bør ikke svaret være å flytte permisjon fra far til mor. Når vi vet at mye tid sammen med far i barnets første leveår er viktig for barnets utvikling, og at kvinner i forhold dere begge bidrar likere i husarbeid og omsorg har lavere sykefravær, kan kanskje en bedre løsning være å se på en utvidelse av permisjonen for begge foreldre.
Vi trenger et arbeidsliv som i større grad tilrettelegger for kvinners helse og det at kvinner går gravide og føder barn. HMS-regelverket og yrkesskaderegelverket som i dag er best tilpasset menn i industrien, må også tilpasses kvinners helse og yrker. Ordninger som ammefri og svangerskapspenger bør styrkes, slik at arbeidsgiver ikke risikerer økonomiske tap ved å gi ammende den fri de trenger og at kvinner ikke må sykmeldes og bruke av sykepengerettigheter når de egentlig bare står i dobbel belastning med krevende jobb og graviditet.
Vi trenger mer forskning på kvinners helse, økt behandlingskapasitet for kvinners sykdommer og økt kunnskap om kvinnehelse i både helsevesen og arbeidsliv. Det vil være å ta likestillingen videre på en måte som kan forene yngre og eldre generasjoner.