Sykefravær er for tiden den mest brennhete politiske debatten. Du kan ikke ha unngått å få med deg alle utspillene fra ulike hold om hvordan vi må få ned sykefraværet. Kutte i sykelønnen? Gjøre det lettere for fastleger å si nei til sykemelding? Stille strengere krav til dokumentasjon? Hvis politikere, arbeidsgivere og fagforeninger virkelig vil ha ned sykefraværet bør de jobbe for bedre forebygging og behandling av dem som er mest utsatt for langtidsfravær.
Kvinner har langt høyere sykefravær enn menn. Tall fra SSB viser at kvinner hadde 9,1% sykefravær og menn 5,5, i tredje kvartal i fjor. Det er også flere kvinner enn menn som er uføre eller på AAP. Vi vet mye om hvorfor kvinner er så mye syke.
Mellom 10-15% av kvinner har så sterke menssmerter at de blir arbeidsuføre i én eller flere dager i måneden. Nesten 20% av gravide blir sykemeldt fra jobb. Hver tredje kvinne har betydelige plager i overgangsalderen. Kvinner har oftere kroniske smerter, ulike kroniske tretthetstilstander, migrene og hodepine, betennelsestilstander og autoimmune lidelser. Kvinner har oftere enn menn depresjon og angstlidelser. Kvinner har mer søvnproblemer enn menn.
Hver femte kvinne har blitt voldtatt minst en gang og en av ti har vært utsatt for alvorlig partnervold – det øker risikoen for både psykiske og fysiske helseproblemer. Voldtektstallene stiger dessverre.
Kvinner har oftere pårørendeansvar for alvorlig syke og pleietrengende. Mange hjemmeboende, syke eldre trenger mer omsorg enn korte besøk av hjemmesykepleien. Når det kuttes i de kommunale helsetjenestene, blir belastningen på de pårørende større. Når vi har erstattet døgnplasser i rus og psykisk helse med poliklinikk har vi samtidig flyttet det døgnkontinuerlige støttearbeidet hjem til de pårørende. Å følge opp suicidale, rusbelastede eller alvorlig psykisk syke barn, søsken eller foreldre går ut over egen helse og arbeidsevne.
I tillegg er det trekk ved kvinnetypiske arbeidsplasser som gir en rekke risikofaktorer som ikke blir plukket opp i HMS-arbeidet. Kvinner er mer utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på arbeidsplassen. De opplever oftere enn menn psykisk utmattelse på jobb, og utsettes oftere for høye emosjonelle krav i arbeidet. Mange kvinner er ansatt i velferdstjenestene i offentlig sektor, der nedbemanning og kutt øker presset på arbeidstakerne.
Alt dette er den økte helserisikoen kvinner har, og som vi gjør lite for å forebygge.
For to år siden konkluderte det regjeringsnedsatte kvinnehelseutvalget med at helsetjenesten har sviktet kvinner ved å ikke ta innover seg forskjellene mellom kvinner og menn. De pekte på fire problemområder. For det første at kvinnehelse ikke har blitt prioritert verken i forskning eller i finansieringen av helsetjenester fordi feltet har lav status. For det andre at kvinners stemme har for lite gjennomslag – de blir ikke høre når de ber om helsehjelp, men konsekvensen at de kommer sent i gang med behandling. For det tredje at ny kunnskap om kvinnehelse ikke nådde ut til klinikerne og helsefagstudentene, og til sist tjenestene var fragmentert og vanskelig å finne fram i. Hovedkonklusjonene deres var at mangelen på kjønnsperspektiv både i utviklingen av tjenester og i det forebyggende arbeidet gjør at kvinner ikke har likeverdige helsetjenester.
Med andre ord; de kvinnene vi gjerne skulle hatt på jobb får ikke den helsehjelpen de hadde trengt for å kunne komme tilbake. Vi kaster bort tiden deres med forsinket diagnostisering, lange ventetider og mangel på kunnskap. Samtidig øker belastningen på kvinner både som pårørende og arbeidstakere i takt med at det strammes inn i helse- og omsorgstjenestene.
Å kutte i sykelønnsordningene eller presse syke folk på jobb, er å begynne i feil ende. Skal vi få sykefraværet ned må første skritt være å satse på forskning, behandling og forebygging av kvinners helseproblemer.
Denne kronikken var publisert først på TV2.no 03.02.2025