Istanbulkonvensjonen er en avtale i Europarådet som skal sikre at alle kan leve et liv fritt fra vold og overgrep, med forpliktende tiltak for å stoppevold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Når norske myndigheter nå rapporterer om hvordan Norge følger opp konvensjonen, har sivilsamfunnet blitt invitert til å lage to egne “skyggerapporter”. Rapporten er ført i pennen av JURK, Krisesentersekretariatet og Sanitetskvinnene.
Poenget med skyggerapporter er enkelt: myndighetene forteller sin versjon, og sivilsamfunnet supplerer med det de ser fra virkeligheten, hver dag. Rapportene sendes til GREVIO, som følger med på om land faktisk følger opp forpliktelsene i konvensjonen de har tilsluttet seg.
Tallene går feil vei
Rapportene peker på at utviklingen ikke går i riktig retning.
- Én av ti kvinner i Norge har vært utsatt for alvorlig fysisk partnervold.
- Hver femte kvinne har vært utsatt for voldtekt.
Samtidig mener sivilsamfunnet at myndighetene ikke gjør nok for å forebygge, beskytte og følge opp.
Det svikter flere steder i systemet
Skyggerapportene løfter fram flere konkrete problemer:
- Oppklaring går ned. Oppklaringsprosenten i anmeldte saker om vold i nære relasjoner har falt. Den ligger nå på 23–24 %, mot 39 % i 2015. Kilde: Riksadvokaten.no
- Risikovurdering brukes ikke likt overalt. Politiet har verktøy for å vurdere risiko, som SARA (partnervold) og PATRIARK (æresrelatert vold). Men bruken varierer mye, avhengig av kapasitet og hvor i landet du bor, selv om instruksen er at de skal brukes i alle saker.
- Hjelpen er for fragmentert. Mange voldsutsatte møter et system der ansvaret er delt mellom politi, helsevesen og barnevern. Og altfor ofte henger det ikke godt nok sammen.
- Norge mangler oversikt. Istanbulkonvensjonen krever at land samler inn data om alle typer vold som omfattes av konvensjonen. Det gjør ikke Norge godt nok i dag.
- Krisesentrene er presset, og de mest sårbare rammes hardest. Krisesentrene opplever rekordstor pågang, men mange steder er de underfinansiert. Stram kommuneøkonomi fører til kutt, og det går særlig utover dem som ofte allerede har minst trygghet rundt seg: minoritetskvinner, samiske kvinner, kvinner med funksjonsnedsettelser og kvinner i aktiv rus.
- Lite kunnskap, både hos folk og fagfolk. Rapportene peker også på at opplæring om vold i nære relasjoner ofte er usystematisk og tilfeldig. Det gjelder både hos folk flest og hos fagfolk som helsepersonell, politi og lærere.
Og mange har for dårlig kunnskap om avvergeplikten, altså plikten til å prøve å hindre alvorlige lovbrudd når du har informasjon som gjør det mulig. - Når vold tas med inn i foreldretvister. I foreldretvister må voldsutsatte ofte møte til obligatorisk mekling med voldsutøver. Loven skulle egentlig skjerme voldssaker fra dette, men i praksis skjer det ikke godt nok.
Konsekvensen kan være alvorlig: barn må ha samvær med voldsutøver, og den voldsutsatte (oftest mor) kan bli stående i fare for fortsatt vold.
Skyggerapportene har et tydelig budskap: Norge har forpliktet seg til å beskytte kvinner og barn mot vold, men tiltakene treffer ikke godt nok i praksis. Sivilsamfunnet etterlyser en tydelig opprustning.
Velmenende politiske planer er ikke nok. Voldsfeltet trenger bedre finansiering, og hjelpetjenestene og støtteapparatet må ha mer kunnskap om vold.
Det handler om trygghet i hverdagen. Og at hjelpen må fungere, uansett hvem du er og hvor du bor.