Fra krigsnød til forskningsfront - fastelavnsriset 80 år

En intens nasjonal innsats for å bygge opp helsevesenet startet, og Sanitetskvinnene var selvsagt med og brettet opp ermene.  I 1946 var medlemstallet 187 000, fire ganger så mange som i dag, de var en betydelig kraft å regne med. Sanitetskvinnene var da en nasjonsbyggende organisasjon.

Hentet ideen fra naboene

Ideen om å selge fastelavnsris ble hentet fra Sverige, der hadde de solgt fjærpyntede ris for gode formål i noen år allerede. Selve riset var jo ikke en ny idé, skikken gikk tilbake til førkristen tid. Tidligere hadde det vært vanlig å lage fastelavnsriset selv, og fra 1800-tallet av ble det pyntet med stoffbånd eller farget papir.

Å selge ris med fjær til inntekt for et godt formål var imidlertid nytt. Sanitetskvinnene fikk enerett på å selge fastelavnsris i Norge i ti år framover, og de satte i gang. I februar 1946 stilte frivillige sanitetskvinner opp og solgte fastelavnsris på gater og torg eller gikk dør til dør – over hele landet. 

Den gangen var jobben med å pynte ris større, de måtte vanligvis farge fjærene selv. Fastelavnssøndag 1946, 3. mars, prydet de fargerike risene med kløvermerke de tusen hjem for første gang.

Virke i det stille

1946 var også året da foreningen fylte 50 år. Under 50-årsfeiringen i Trondheim i juni, gikk «formann» i Sanitetskvinnene, Martha Larsen Jahn, på talerstolen med en oppfordring til medlemmene:

Gjør deres plikt, sett alle krefter inn i arbeidet for land og folk. Men la allting skje i stillhet.

Og det var nok å ta tak i, okkupasjonen hadde forverret helsetilstanden i Norge kraftig. Ikke bare tuberkulose og poliomylitt, men også sjeldne sykdommer som ikke hadde vært sett på lenge, som flekktyfus, spredte seg. Inntekter fra både fastelavnsris og maiblomst ble viktige.

De første årene etter krigen gjorde sanitetskvinnene det som trengtes mest lokalt, alt fra å dele ut mat og opplyse om smittsomme sykdommer, til å grunnlegge sykehus, tuberkulosesanatorier og offentlige bad. Mange institusjoner ble senere overført til det offentlige – i all stillhet. 

Sanitetkvinnenes bidrag til å bygge opp velferdsstaten er undervurdert i historiebøkene, både på grunn av egen beskjedenhet og trolig fordi det passet politikerne, som da stort sett var menn, å ta æren for de store framskrittene som skjedde. 

Kunnskap for helse

Etter de mest kritiske årene etter krigen, gikk mer av fastelavnsinntektene til forskning. Sanitetskvinnene hadde vært en betydelig aktør innen forskning, helt siden Kreftfondet ble opprettet i 1916.  

Senere kom flere fond, egne fond for forskning på blant annet  hjertesykdom, revmatisme, psykisk helse, reproduktiv helse, osteoporose og barn/unge. Hvilke og hvor mange fond varierte over tid, etter hvert som behov og fokus endret seg.

Sanitetskvinnene var en stor organisasjon på 1950-, 1960- og 1970-tallet, med medlemstall over 200 000, og bidro med betydelige beløp til medisinsk forskning. Lokalforeningene vedtok selv hva de skulle gjøre med fastelavnsinntektene, oftest fordelte de penger på flere av forskningsfondene. Disse årene var det folkehelseperspektivet som var det sentrale, en skulle bidra der det trengtes mest.

Revmatisme var sentralt

Kreft- og hjertesykdom tok mange liv og var viktig både i offentlig finansiert forskning og for Sanitetskvinnene og andre organisasjoner. I tillegg ble revmatismesaken prioritert høyt av Sanitetskvinnene.

I årsmeldingen fra 1964 kan vi for eksempel se at Sanitetskvinnene ga 6,4 millioner til et revmatologisk forskningsinstitutt ved Oslo sanitetsforenings revmatismesykehus. En enorm sum den gangen. I ti-årene senere kom viktige framskritt på revmatismeområdet. Mange pasienter med revmatologiske sykdommer fikk etter hvert behandling som gjorde livet bedre.

Etter hvert ble det diskutert om grunnen til at ikke revmatisme ble prioritert høyere i den offentlig finansierte forskningen, kunne være at flertallet av pasientene var kvinner. Dette var kanskje noe av grunnlaget for utviklingen av et kvinnehelseperspektiv. 

Fra folkehelse til kvinnehelse

På 1990-tallet økte bevisstheten om at mange av de sykdommene som oftest rammet kvinner var nedprioritert i forskning. Mye grunnforskning opp gjennom tidene hadde tatt utgangspunkt i mannskroppen, og det ble klart at det var begrenset kunnskap om hvordan kvinner kunne ha andre symptomer og forløp av sykdommer som rammet begge kjønn.

Sanitetskvinnene anerkjente at her var det viktige kunnskapshull de ikke kunne vente på at offentlig finansiert forskning skulle tette. I 1996 ble Kvinnemedisinsk forskningsfond opprettet, under parolen "Fra kvinne til kvinne".

I 2020 ble forskningsfondene omstrukturert til de to hovedfondene som finnes i dag: Kvinnehelsefondet og Fondet for barn og unge. 

Forskningen har stor betydning

I 2021 viste en ekstern evaluering at forskningen Sanitetskvinnene finansierer har stor betydning for samfunnet. En spørreundersøkelse blant dem som hadde fått støtte de siste ti årene viste at 84 prosent av stipendiatene svarte at deres forskning har tettet kunnskapshull.

Flere av forskningsprosjektene har endret klinisk praksis og fått betydning for pasienter og samfunnet. 45 prosent av forskerne, som har avsluttet sitt prosjekt, svarte at prosjektresultatene er anvendt i klinisk praksis (Damvad 2021).

71 ulike forskningsprosjekter i perioden 2011 – 2021 ga blant annet økt kunnskap om systemisk sklerose, bedre diagnostisering av livmorsykdommen adenomyose, bedre forebygging og behandling av brystkreft, bedre behandling av spiseforstyrrelser som bulimi, økt kunnskap om fødselsskader, framfall og seksuell dysfunksjon etter fødsel, risiko og utbredelse av kjønnslemlestelse hos kvinner i Norge og økt kunnskap om hjertesykdom hos kvinner.

De siste årene har Sanitetskvinnene fortsatt å bevilge penger til forskning som gjør kvinners liv bedre, blant annet flere prosjekter om plager i forbindelse med overgangsalder og satsning på eldre kvinners helse. Fastelavnsris er fortsatt den viktigste finansieringskilden.

Kilder: Veiviser til Velferdssamfunnet, bind 1 og 2, NKS, Årsmeldinger fra NKS, «Dokumentasjon og synliggjøring av Sanitetskvinnene som forskningsaktør»-rapport fra Damvad (2021). Larsen, Alsvik, Nylenna og Swärd: Helse og nasjonsbygging (Gyldendal 2005).