Heidi Undheim (39) hadde en tøff første fødsel. Den tok 25 timer, og endte med sugekopp og revning.
Jeg hadde så store smerter at jeg ikke klarte å glede meg over det, da jeg fikk babyen på magen, forteller hun.
Syingen etterpå tok 20 minutter, og hun kjente hvert sting. Bedøvelsen var ikke god nok, og legen var på opplæring og sydde den typen skader for første gang. Heidi hadde ikke noe valg, selv om hun måtte leve med resultatet resten av livet. I dagene etterpå fortsatte smertene. Da hun forsøkte å ta det opp med jordmor, ble hun bare avvist med at «det er vondt å føde».
Heidi hadde fremfall av skjedeveggene, registrert som grad 2.
Det kjentes som om skjeden var på vei til falle ut når jeg var ute og gikk tur. Jeg måtte sette meg på en benk og knipe før jeg kunne gå videre, forteller hun.
Samtidig så hun mer og mer mørkt på tilværelsen. Den lykkelige morsfølelsen hun hadde sett for seg, uteble. Men man skal jo gå på trilletur og se lykkelig ut. Så Heidi gikk på tur, selv om det noen ganger føltes som en kniv stakk opp i skjeden.
Jeg klistret på et lykkelig smil og gjorde det som var forventet, forteller hun.
Men innvendig ble hun stadig mer fortvilet.
Jeg prøvde å få hjelp med fremfallet, men fikk bare beskjed om å gjøre knipeøvelser.
Operasjon er ikke aktuelt før det er minst grad 3, og vanligvis ikke før man har fått de barna man skal ha. Samtidig ble hun deprimert, men skjønte det ikke selv.
Å ha vondt og ikke fåLegen hun måtte diskutere keisersnittønsket med, var den samme som hadde vært der under hennes første fødsel. Hun ble arrogant avvist og fikk en forelesning om farene ved keisersnitt. At hun hadde sterk angst for å føde ble avvist med at «fødselsangst skader ikke barnet». hjelp, gjorde depresjonen verre. Depresjonen gjorde også at jeg ikke orker å kjempe for å få behandling for det fysiske, det ble gjensidig forsterkende, sier Heidi.
Hun forsøkte å få hjelp på DPS, men de mente depresjonen ikke var alvorlig nok. Etter svangerskapet hadde hun også rygg- og bekkensmerter som ikke ville gå over. Hun forsøkte å få hjelp hos fysioterapeuter, manuellterapeuter og andre eksperter, men det hjalp ikke.
Heidi hadde alltid ønsket seg to barn, så på tross av plagene, ble hun gravid med nummer to rundt to år senere. Fordi den første fødselen hadde vært så vanskelig, var hun fast bestemt på å få keisersnitt med nummer to. Men ifølge journalen hennes hadde den første vært en helt ordinær fødsel.
Det var ikke sant, jeg mener de bagatelliserte for å dekke over, sier hun.
Legen hun måtte diskutere keisersnittønsket med, var den samme som hadde vært der under hennes første fødsel. Hun ble arrogant avvist og fikk en forelesning om farene ved keisersnitt. At hun hadde sterk angst for å føde ble avvist med at «fødselsangst skader ikke barnet».
Da jeg kom ut i bilen igjen, gråt jeg hysterisk. Jeg orket ikke tanken på få føde vaginalt igjen. Jeg burde gjort det foran dem, men klarte ikke det, forteller hun.
Hun fikk mulighet til å føde på et annet sykehus i regionen, der fødselsangsten ble tatt på alvor og hun fikk god oppfølging. Fødsel nummer to gikk mye bedre, og hun fikk ikke ytterligere skader.
Fremfallet fortsatte å være et stort problem. Til slutt fant hun en privatpraktiserende gynekolog som kunne tilby en ny type laserbehandling. Prisen var 23 000 kroner, som hun måtte betale for selv. Omsider fant hun også fram til en lege som kunne behandle ryggen, også det måtte hun betale privat, men ble mye bedre.
Det var det verdt. Endelig ble jeg frisk, jeg kunne hoppe på trampoline etterpå, smiler hun.
Depresjonen slapp ikke taket. Alle årene med fysiske plager og være ute av arbeidslivet på grunn av dette, gjorde den vanskelig å overvinne. To år etter den siste fødselen opplevde Heidi å finne sin mor død. Hun hadde falt ned trappa hjemme. Det var et stort sjokk. Heidi ble tilbudt kriseteam av kommunen og takket ja. Først da kom hun til en god psykiatrisk sykepleier, som hjalp henne både med sjokket over moras død, men også tok tak i alt det andre vonde hun bar på. Hun fikk endelig hjelp med å bli kvitt depresjonen, mange år etter fødselstraumet som forårsaket den.
I dag er Heidi opptatt av å forbedre fødselsomsorgen slik at kvinner ikke får samme dårlige erfaringer som henne. Hun har skrevet boka «Sannheten bak graviditet, fødsel og mammapermisjonen – tabuene ingen snakker om», om sine egne og andres fødselserfaringer.
Det er for ille at man må gå privat for å få hjelp, hva skal de gjøre som ikke har råd, spør hun.
Den offentlige fødselsomsorgen må få til en helt annen oppfølging av kvinner etter fødsel, der man undersøker for alle typer skader, også hos de som synes det er vanskelig å be om hjelp.
Det koster samfunnet mye å ikke ta fødselsskader alvorlig. Jeg har vært ute av arbeidslivet i flere år. Kvinner som ber om hjelp, må bli lyttet til, sier hun.
Barna hennes Theo og Liss er i dag ti og tolv år. Heidi er lei seg for at hun ikke klarte å være helt mentalt til stede da de var små. Depresjonen påvirket hele familien.
Tenk om mors helse var like viktig som barnets, sier hun. Og tenk om helsevesenet kunne ta kvinners følelser og opplevelse på alvor, og forstå at psyken også må tas vare på i forbindelse med fødsel. – Vi er ikke fødemaskiner.
Foto: Per-Åge Eriksen
Denne saken ble opprinnelig publisert februar 2024