Cecilie Nordbæk (52) hadde vært beredskapsfrivillig i rundt fire år og ledet omsorgsberedskapsgruppa på Konnerud da telefonen hun hadde forberedt seg på, kom.
Sent på ettermiddagen ankom hun evakueringssenteret på et hotell i Drammen sentrum, like før de første evakuerte fra storbrannen i Krokstadelva. Der bidro hun med viktig omsorg, ro og praktisk hjelp til de som opplevde at livet plutselig ble snudd på hodet.
Møtte evakuerte som kom rett fra stranden
Kommunen opprettet et registreringssenter og kartla hva de evakuerte trengte.
Folk kom jo bare i det de sto og gikk i. Noen hadde bare slippers, fordi de hadde vært på stranda da brannen begynte. Det var mange barn, og folk kom med kjæledyrene sine. Det var en helt spesiell stemning, forteller hun.
Den første kvelden var stemningen på hotellet lavmælt og stille. Hundene som var tatt med, var stresset og bjeffet litt, men ellers var det overraskende rolig. Selv barna var stort sett stille.
Folk reagerer jo forskjellig, men mange virket litt lammet. Det føltes nok uvirkelig for de fleste. I det ene øyeblikket er det en vakker solskinnsdag, mange spiste middag, eller koste seg i hagen. I neste øyeblikk måtte de løpe fordi brannvesenet var på døra, sier hun.
Noen trengte at de frivillige fulgte dem til registreringen. Andre trengte bare å ha noen ved siden av seg. Folk klarte ikke helt å ta inn over seg det som hadde skjedd.
Det var litt uvirkelig for meg også, at det vi hadde øvd på, nå faktisk skjedde.
Gråt over katten
De praktiske behovene var mange. Flere manglet medisiner, mobilladere, toalettsaker, morsmelkerstatning eller mat til kjæledyrene. Lokale butikker bidro med blant annet tannbørster, dusjsåpe, bleier, bind og tamponger.
Samme kveld laget Sanitetskvinnene oversikt over hvilke medisiner folk trengte, slik at kommunen kunne skaffe dem. De lånte også ut mobilladere og telefoner. For mange var det aller viktigste å få fortalt familie og venner at de var i sikkerhet.
Men ikke alle behov kunne løses med ting.
Noen trengte bare at vi satt sammen med dem, pratet og trøstet. Jeg husker en som begynte å gråte fordi hun ikke hadde fått med seg katten. De fleste kattene kom heldigvis til rette senere, legger Cecilie til.
Andre på evakueringssenteret glemte helt å spise, og trengte at noen minnet dem på det.
Det er viktig å holde fast ved det normale man kan, i en unormal situasjon, sier hun.
Frivillige stilte opp i nesten en uke
Behovet for støtte fortsatte etter det første døgnet. Frivillige sanitetskvinner var på evakueringssenteret i nesten en uke. Omsorgsberedskapsgruppene i Drammensområdet satte opp vaktlister og dekket behovet etter hvert som situasjonen endret seg.
Hotellhverdagen ble lang, særlig for barna. Når foreldrene var slitne og hadde lite overskudd, var det frivillige som lekte med barna og avlastet foreldre. Mange barn hadde behov for å snakke og flere tegnet de sterke inntrykkene fra brannen og evakueringen.
Vi lagde lekerom for barna og fikk bøker, spill og strikketøy levert for de voksne, smiler Cecilie.
Hun ble rørt av hvor mange som bidro. Kommunens kriseteam fungerte kjempebra, brannvesen og politi gjorde en stor innsats. Bedrifter stilte opp gratis, og mange ville gjøre en innsats som frivillige.
At storsamfunnet var der da det trengtes, var rørende. Det var godt å se. En får litt trygghetsfølelse av det, å se at alle stiller opp når det er krise, sier Cecilie.
Omsorg ligger naturlig for Cecilie
Cecilie vokste opp på Tranby, mellom Drammen og Oslo, med en mor som er aktiv i sanitetsforeningen. Hun lærte tidlig hvor viktig frivilliges innsats er for å skape et godt og trygt lokalsamfunn.
Til daglig hjelper hun mennesker med funksjonsnedsettelser. Da hennes egne to barn ble voksne og hun fikk mer tid, ønsket hun å bidra mer som frivillig, da var omsorgsberedskap et naturlig valg.
Brannlukten henger fortsatt igjen
Rundt en måned etter storbrannen besøker vi branntomta i Krokstadelva, utenfor Drammen, sammen med Bente Bostrøm, daglig leder i Drammen sanitetsforening. En sur, brent lukt henger fortsatt over området. Rekkehusene har en nydelig utsikt over Drammenselva. Nå står bare piper, metallstativene fra trampoliner og utbrente biler igjen. Resten er aske.
Bente og Cecilie mener flere uheldige forhold gjorde brannen så stor og ødeleggende, blant annet den ekstreme tørken. Samtidig understreker de den enorme innsatsen fra brannvesenet, kommunen og sivilsamfunnet i Drammen.
Det viktigste er tross alt at det ikke gikk menneskeliv tapt, og det er nesten utrolig når man ser utover dette brannområdet, sier Bente.
Bli beredskapsfrivillig før krisen skjer
Cecilie og Bente håper flere vil melde seg som beredskapsfrivillige før det skjer en krise. Da får de opplæring og kan delta på øvelser, slik at de vet hva de skal gjøre når noen trenger dem.
Under storbrannen måtte de takke nei til enkelte som ønsket å bidra, fordi de ikke hadde nødvendig opplæring.
Å være med i en omsorgsberedskapsgruppe tar ikke mye tid. Det er kanskje to–tre samlinger i året, og det er sosialt og hyggelig. Det passer bra for dem som ikke har masse tid, men litt, til å bruke på frivillig arbeid, sier Cecilie.
Når noe alvorlig først skjer, er de klare. God rolleforståelse og kunnskap om omsorgsberedskap gjør det mulig å hjelpe på en god måte.
Sanitetskvinnene er ikke i første rekke når det skjer noe dramatisk, men vi hjelper til å ivareta de menneskelige behovene, både hos berørte, pårørende og de som har jobben med å være i første rekke, forklarer hun.
Som beredskapsfrivillig hos Sanitetskvinnene får du opplæring og blir en del av en lokal omsorgsberedskapsgruppe. Du trenger ikke ha mye tid – men innsatsen din kan bety svært mye den dagen en krise rammer.