I ungdommen ble Emilie flyttet fra hjem til hjem under barnevernsmyndighetenes oppsyn. Filmen gir et nært innblikk i hvordan det er å legge planer for fremtiden når man har så mange smertefulle opplevelser bak seg.
Emilie klarer å fortelle om overgrepene hun var utsatt for som 12-åring, men forskning viser at det tar i gjennomsnitt 17 år før utsatte forteller om overgrepet til andre. Disse barna får derfor ikke hjelpen de har behov for, og risikerer å bli varig preget av overgrepstraumet og sårbare for å utvikle psykiske lidelser, destruktive atferdsmønstre og ustabile relasjoner til andre mennesker. Sterke stigma knyttet til det å være offer for seksuelle overgrep, sammen med mangel på ord og språk til å beskrive det som har skjedd, er sterkt medvirkende til at mange forblir tause. Ved å alminneliggjøre vold og overgrep og snakke høyt om det, kan man bidra til å forhindre eller avdekke overgrep, og at utsatte får hjelp. Emilies motivasjon for å dele sin historie, er at dagens generasjon av barn og unge blir den første generasjonen som kan snakke om overgrep uten skam.
Kompetanseheving
I tillegg til filmen har det har blitt utviklet faglig kvalitetssikret samtalemateriell tilpasset elever, foreldre, lærere og helsesøstre, samt et e-læringsverktøy kalt BEAM. Lærere gis tilgang til dette i forkant av filmvisningene, slik at de skal være forberedt på diskusjonene i etterkant. BEAM er også utviklet med tanke på kompetanseheving for andre faggrupper og i utdanningene. Studiestedet betaler for tilgang til filmen, mens e-læringsverktøyet er gratis for studenter.
Målsetning og resultater
Formålet er å bidra til at personer i yrker som arbeider med barn og unge skal ha kunnskap om hvordan de gjenkjenner vold og overgrep, hvordan de bør møte utsatte barn, og hva de kan foreta seg. Ikke minst ønsker Emilie og prosjektgruppen å gi barn som er utsatt for seksuelle overgrep noen å speile seg i, og kanskje mot til å si i fra.
Filmen har høy kunstnerisk kvalitet, og ble Amanda-nominert i 2020 for beste dokumentarfilm og har deltatt på flere internasjonale filmfestivale. "Alt det jeg er" har også nådd svært mange seere via kino, og visninger på skoler og arbeidsplasser som politi, NAV, helsestasjoner, konfliktråd, frivillige organisasjoner, barnevernstjenesten og kommuneledere. Prosjektgruppen knyttet kontakt med, og tilrettelagt for at flere relevante aktører kan benytte filmen i undervisning og kompetanseheving: