Kjønnslemlestelse hos jenter og kvinner

Kjønnslemlestelse er et helsespørsmål, men er nå plassert i en handlingsplan med negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Dette fører dessverre til mindre helsefokus. Ansvar for handlingsplanen ligger hos Arbeids- og inkluderingsdepartementet og sammenslåing av tema over tid har ført til større lidelser hos kvinner.

I dag finnes det ingen helhetlig, tverrfaglig tanke rundt helsehjelp etter kjønnslemlestelse og åpningsinnsgrep, eller om behandling av traume kvinnen har vært utsatt for. Vi har ingen strukturerte tilbud om samtale i for- og etterkant av inngrep, og ingen rutiner for om/når sexolog og psykolog skal kobles på. 

Vi har heller ikke likeverdige helsetjenester da det er ulikt tilbud avhengig av geografi. Ikke alle steder som tilbyr inngrep/åpning i dag har tilbud om psykolog og/eller sexolog.

Informasjon til kvinnen i forkant om hvorfor operasjonen er anbefalt, og hvilke konsekvenser den har er ikke god nok. Vi må bedre sikre pasientens samtykke, at informasjon om selve inngrepet, smertebehandling og hvordan håndtere sår og hverdagsliv post-op er forstått. 
Det er også økonomisk barriere til stedet: Tilbudet er ikke gratis og det må betales en egenandel. Reisekostnader (og -tid) til nærmeste sykehus kan umuliggjøre at noen oppsøker tilbudet. Det eksisterer ikke et lavterskeltilbud. Plassering på sykehus/i spesialisthelse-tjenesten oppleves ikke som tilgjengelig eller lavterskel for kvinnene. 
 

Våre innspill

1. Når kvinnelig kjønnslemlestelse diskuteres, er ofte det juridiske og strafferettslige i fokus. Men for at jenter og kvinner som er utsatt for dette kan leve fullverdige og frie liv, må vi snakke om helse, tjenester og tilgjengelighet. Det er behov for å skille kvinnelig kjønnslemlestelse fra negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Det er behov for en egen og ny handlingplan mot kvinnelig kjønnslemlestelse som også omhandler helse, og som tydelig plasseres i Helsedirektoratet. Det er avgjørende at det følger midler med en slik handlingsplan.  
2. Det finnes i dag gjenåpningstilbud ved flere sykehus. Slike tilbud er avhengig av sykehusets ressurser og prioriteringer, og vi har derfor ikke et likeverdig tilbud. Det mangler helhetlig oppfølging, og tilbudet er fokusert på det fysiske inngrepet, ikke på psykologisk og seksuell rådgivning. For å sikre et helhetlig tilbud er det er behov for lavterskeltilbud i primærhelsetjenesten, med et nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Det argumenteres i dag med lite behandlingsgrunnlag, men dersom modellen er riktig, kan man anta at flere ønsker å benytte seg av et slik tilbud.  
3. Det er behov for at et nasjonalt kunnskaps- og kompetansemiljø blant annet kan bidra til å sikre økt kompetanse hos helsepersonell, godt innhold i tilbudet som gis og i oppfølgingen i etterkant.
4. Det bør opprettes egne tilbud for par der en av partene har opplevd kvinnelig kjønnslemlestelse, med veiledning og rådgivning rundt seksualitet og samliv.  
5. Samtale om kvinnelig kjønnslemlestelse må startes av helsepersonell, ikke pasient. Helsepersonell melder om mangel på verktøy, både til samtale og i oppfølging. Helsepersonell må få mer kunnskap om helsekonsekvenser av kjønnslemlestelse.  Eksempelvis bør gjentatte urinveisinfeksjoner vurderes som symptom. Helsepersonell må få hevet sin mangfoldskompetanse og forståelse av hvordan møte kvinner fra områder der kvinnelig kjønnslemlestelse er utbredt. Jordmødre og fastleger som møter gravide jevnlig under svangerskap, samt i barseltiden, er nøkkelpersoner. Myndighetene må iverksette tiltak for å sikre mangfold og kultursensitiv kommunikasjonskompetanse blant alle typer helsepersonell.  
6. Likepersoner, ideelle aktører og frivillighet må involveres aktivt for å nå pasientene. Kvinner utsatt for kjønnslemlestelse er en mangfoldig gruppe. Noen har behov for å øke kunnskap om sin egen kropp og helse, andre trenger å få informasjon om eksisterende helsetilbud. Frivillige organisasjoner som jobber med helse innen integreringsfeltet må få bygge spisskompetanse og må følges opp av Helsedirektoratet. Arbeidet likepersoner legger ned må anerkjennes som arbeid og lønnes. Derfor er det behov for at frivillige aktører får mandat og midler.  
7. Det er lite kartlegging og forskning på konsekvensene av kjønnslemlestelse utført på barn. Myndighetene må iverksette tiltak for forebygging av kjønnslemlestelse mot og helsehjelp til barn.