Sanitetskvinner (og et par menn) fra hele landet sitter benket sammen og følger dagens første foredrag. De skal friske opp kunnskapen de trenger for å lære eldre å gjenkjenne symptomer på akutt og alvorlig sykdom.
Førstehjelp er beredskap, det som gjøres de første ti minuttene etter en akutt hendelse, kan være viktigere enn det helsevesenet gjør de neste ti dagene, sier rådgiver Oda Carstensdottir fra scenen. - Hvordan kjenner man igjen et hjerneslag?
Flere hender går i været, dette har mange hørt før.
- Be pasienten om å snakke, smile og løfte armene, sier en deltager på første rad, til applaus fra salen.
Måtte hjelpe alene på fly
Noen har hatt opplevelser som ga dem ekstra motivasjon til å lære bort førstehjelp. Kirsten Jørgensen (66) fra Sola sanitetsforening, opplevde for mange år siden at kvinnen foran henne på flyet fra Stavanger til København fikk hjertestans.
Jeg fikk henne ut i midtgangen og ga hjertekompresjoner, men ingen hjalp meg. Flyvertinnen fikk panikk og sto bare og skrek. Ingen andre reiste seg. Jeg måtte gjøre det alene, forteller hun.
Kirsten hadde jobbet i Nordsjøen og hadde god opplæring. At folk blir så redde for å gjøre feil at de ikke tør å gjøre noe, er det største problemet, mener hun.
Folk må være så drilla at de bare handler, for det er ikke tid til å tenke. Jo flere som kan det, jo mer sannsynlig er det at noen i nærheten kan hjelpe når det trengs. En dag kan det være en selv, sier Kirsten.
Man må være drilla på forhånd, sier Ellen Søderholm fra Alta, - og stadig trene, derfor er kurs som dette så viktige.
Førstehjelpere må ha hjelp
En av foredragsholderne på samlingen er Conrad Arnfinn Bjørshol, overlege i anestesi ved Stavanger Universitetssykehus og seniorforsker ved RAKOS, som også driver den nasjonale førstehjelpertelefonen (02415). Han forteller at mange som har vært i en førstehjelpssituasjon opplever det som veldig dramatisk.
Førstehjelpere må tas vare på. Ofte står de igjen med mye følelser og mange spørsmål. Mange føler de skulle gjort mer, eller sliter med skyldfølelse fordi det ikke gikk bra, forteller han.
Hjelpetelefonen begynte i 2020 og er for alle som har gitt førstehjelp. Behovet er stort, mange plages av sterke inntrykk i årevis etterpå. Ifølge Bjørshol er det i Norge gjennomsnittlig ti hjertestans, fire ulykker med alvorlige skader og to selvmord hver dag, og ofte har flere forsøkt å hjelpe. Mange har behov for å snakke gjennom hendelsene. Ofte må de ha hjelp til å skille fakta og fantasi.
Bare en av seks overlever hjertestans, men mange som har gitt førstehjelp har likevel en idé om at det kunne gått bra, om de hadde gjort noe annerledes. Vanligvis er ikke det sant, sier han.
Bjørshol er glad for samarbeidet med Sanitetskvinnene, siden frivillige kan gjøre mye for å spre kunnskapen om at førstehjelpere selv trenger oppfølging, og at det finnes en hjelpelinje en kan ringe.
- Ikke vent å se
«Ikke vent å se, ring 1 – 1 – 3» roper salen taktfast i kor.
Det er noe av det aller viktigste å ta med seg, at det er bedre å ringe en gang for mye, forklarer Hanne Evensen, som har tatt turen fra Kvæfjord i Troms, sammen med datteren Ann Margrete Jensen (36).
Hanne har tidligere jobbet på legekontor, og opplevde at folk ringte legen selv om de var akutt sjuke og burde ringt 113.
Særlig eldre er så redde for å være til bry. Hos oss er det lange avstander, det gjør nok at folk kvier seg ekstra mye.
Staying alive
Så er det tid for praktiske øvelser, deltagerne øver hjertekompresjoner og munn til munn på førstehjelpsdokker i plast. Flere finner ut at det er vanskelig å få til hyppige nok kompresjoner, og at man fort blir andpusten. «Press raskere!», sier robotstemmen fra dokka, og damene rundt bryter ut i latter. Selv om temaet er tungt, er stemningen lett.
Det er flott å se alle i aksjon, sier en andpusten Bente Høiseth (52), fra Kristiansand, fornøyd med å ha funnet riktig rytme for å «redde» dokka. – Det er tyngre enn man tror.
Hun er turleder for Kløvertur og tenker det er greit å være forberedt hvis noen skulle bli dårlige mens de er ute på tur. Alle dokkene får kompresjoner, mens damene rundt synger «staying alive» for å holde takten. Stemningen er god.
Kjent med mange
For Rozina Yohannes (49) fra Larvik sanitetsforening, er det viktig å lære førstehjelp for å kunne hjelpe andre. Da hun var ny i Norge etter flukt fra Eritrea for mange år siden, var sosiale tilbud drevet av frivillige viktig for henne. Noen år senere ble hun frivillig selv.
Jeg ble kjent med en sanitetskvinne, og ville gjerne være med å hjelpe. I ti år nå har jeg vært frivillig, både med beredskap, matutdeling og servering for eldre i Larvik. Jeg blir glad av å hjelpe til, og jeg har blitt kjent med masse bra folk, smiler hun.
Brit Moen (49) fra Surnadal sanitetsforening, synes førstehjelp burde være allmennkunnskap, noe alle burde få kurs i.
Det er viktig å friske opp, for en glemmer fort. Alle bør sørge for å oppdatere kunnskapen sin, særlig om eldre, sier Brit.
Har du lyst til å bli frivillig hos Sanitetskvinnene? Ta kontakt med oss
Etterlyser menn
Edle Halvorsen, Alfhild Tyldum og Margareth Bilstad har tatt turen fra Sandnes, de har vært førstehjelpsressurser i snart ti år, helt siden Sanitetskvinnene startet det første prosjektet. Nå ville de ha litt oppfriskning.
Vi tilbyr oss å holde kurs om førstehjelp for eldre for pensjonistforeningen, DnB, Sats, Bygdekvinnene – alle som vil, forteller de. Det gjelder å spre kunnskapen til flest mulig i lokalmiljøet.
En gruppe de oftere skulle hatt på kurs, er eldre menn. De er ikke alltid så interessert.
Eldre menn er ofte litt sånn «kona tar seg av det der», men om det er kona som blir akutt syk, da må jo han hjelpe henne. Det har de ofte ikke tenkt på, sier Alfhild.
Sanitetskvinnene har lært opp flere hundre i å være førstehjelpsressurser for eldre med støtte fra Stiftelsen Dam.
