Riksfeminist Marie Simonsen
Foto: Per-Åge Eriksen.

Riksfeminist Marie Simonsen

– Kampen for kvinners rettigheter må aldri bli en elitistisk øvelse. Den må foregå ute i gatene, sier årets Fredrikkeprisvinner.

Dagbladets politiske kommentator, Marie Simonesen har i 30 år brukt pennen til løfte likestillingskampen i Norge. Med sin tydelige og høye stemme deler hun modig sin innsikt, analyser og klokskap. Simonsen utfordrer det norske samfunnet og de etablerte institusjonene på likestilling og likeverd. Sak går foran person, og hun ble tidlig vaksinert mot autoritetsangst. Hun kunne valgt og kun gå på innflytelsesrike arenaer der makt og menn samles med høy sigarføring.

– Ord som likestilling og kjønnsperspektiv har ikke høy status i samfunnet og heller ikke i politikken. Når topppolitikeren har gjort noe galt slik at de må degraderes, er det alltids en familie- og kulturkomité de kan plasseres i, sier Marie Simonsen.


Kunne havnet i retten

Det var ikke gitt at Marie Simonsen skulle ende opp i avis.

– Jeg kommer fra en familie med jurister og advokater. Tidlig på 80-tallet startet jeg på jusstudiet på Blindern. En tur ned i Studentkjeller`n satte en stopper for de studiene, for her satt det noen piperøykende og bridgespillende 18-åringer. Det ble for kjedelig, ler Simonsen.

Og tar en liten digresjon rundt de unge alvorlige jusstuderende guttene, og konkluderer med at de sikkert har gjort strålende karrierer og besitter viktige posisjoner.

– Jeg lurer på hvor jentene endte opp, kommer det retorisk.

Ble hivd ut i journalistikken

Det var fort slutt på jussen, og så ble det litt studier i litteratur og statensvitenskap.

– Også en noe sen kveld sammen med daværende redaktør i Dagens Næringsliv (DN), Kåre Valebrokk, uttrykte nok min far så stor bekymring for meg og vinglingen min, at han spurte om Valebrokk kunne bruke meg til noe. Jeg ble sparket rett ut på jobber. Jeg var ung kvinne. Fotografen var mann. Jeg stilte spørsmålene, men fikk ikke svarene. De ble gitt til fotografen. Dette unyttet jeg til min fordel, humrer Simonsen.

Det tok noen intervjuer før de mannlige intervjuobjektene forsto fella de hadde gått rett i, så det ble fort slutt på å henvende seg til fotografen.


Sto på krava

– I starten hadde jeg ikke noen bevissthet om at jeg var feminist. Jeg sto opp for meg selv, og krevde min plass. Da jeg ble sjef for DNs helgesider intervjuet jeg menn som valgte å være hjemme med barn, og menn som tok andre valg enn de tradisjonelle mannsvalgene. Redaktør Valebrokk hadde nok ventet mer maskulint innhold, for en dag ble jeg kalt inn til sjefredaktørens kontor. Han ga klar beskjed om at hvis jeg nå intervjuet en sosionom til, så fikk jeg sparken. Det var først da jeg startet som leder for VGs kommentaravdeling at jeg ble mer bevisst på feminisme og kvinners rettigheter på et strukturelt og institusjonelt nivå, og fikk en helt annen bevissthet. Denne prosessen gjør at jeg er litt misunnelig på de såkalte 68-erne som virkelig sto på barrikadene for kvinners rettigheter. Damer som eksempelvis Karin Stoltenberg, fremholder Simonsen.

Årene gikk. I 2003 kunne hun sette seg i redaktørstolen, som Dagbladets nye politiske redaktør. I de siste årene har hun vært politiske kommentator, og bruker mye av tiden sin til å delta på aktuelle arenaer der kvinnetemaer tas opp og diskuteres. Hun er en aktiv og viktig samfunnsdebattant, og ble et år kåret til Norges 9. mektigste kvinne.

Simonsen startet for «leenge» siden å skrive om Gutteklubben Grei, som nå igjen har aktualisert seg etter at en konsernsjef inviterte Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, på Quiz og padling. Og reaksjonene haglet. Det ble ikke bedre da konsernsjefen forsikret mediene om at de hadde mange lovende kvinnelige talenter i konsernet.

– I en twittermelding minnet jeg han om at konsernet han var sjef i faktisk er eiet av en kvinne, sier Simonsen.


Det handler om makt

For 50 år siden kom P-pillen. Den ga kvinnen mulighet til å bestemme over egen kropp, noe som er helt sentralt hvis du skal bestemme over ditt eget liv.

– I 1978 fikk kvinner også selvbestemt abort. Andre milepæler er barnehageplass og fødselspermisjon, dette er strukturer som gjør at kvinner kan leve egne selvstendige og økonomiske liv. Jeg husker mor alltid sa til oss jentene: Skaff deg en utdannelse og en jobb som gjør at du er økonomisk uavhengig. Vi kan takke statsfeminismen for at vi har disse godene i dag, sier Simonsen.

Hun er helt klar på at vi er avhengig av statsfeminisme.

– Likestilling er makt. Kampen for likestilling må ikke overlates til politikere og myndigheter alene, men må foregå gjennom sterke kvinneorganisasjoner. Når det kommer til inkludering og integrering har storsamfunnet mye å lære av lokalmiljøet. Det ble bevist under flyktningkrisen i 2016, der organisasjoner og lokale krefter gjorde den beste jobben, fastslår Simonsen.


Fortsatt viktig

40 år etter at vi fikk Loven om likestilling har de blå lagt frem en ny likestillings- og diskrimineringslov. I denne er alt samlet i samme lov, alt fra kjønn til etnisitet, religion, funksjonsevne og seksuell legning. Det fikk Simonsen til å skrive: Dette er slutten på gullstandarden i norsk likestilling.

– Den ble solgt inn med det tilforlatelige svaret fra tidligere barne- og likestillingsminister at for henne er all diskriminering like viktig. En felles lov løfter ikke de andre opp. Vi har en regjering som har senket standarden, sier Simonsen.

Kvinners rettigheter blir fortsatt tuklet med, som for eksempel da helseminister Bent Høie åpnet for reservasjonsretten for leger i abortsaker. Plutselig var Youngstorget fylt til trengsel på årets 8.mars. Det var om lag 20 år siden sist.

– Det viser at kamper fortsatt må kjempes av kvinner ute i gatene, sier Simonsen.


Nettroll og drapstrusler

De første årene spisset hun pennen før meninger ble formet og satt ned på papiret, uten de helt store følgene. I dag kommer hetsen inn i kommentarfeltene på Facebook. Folk er ikke tamme. Og det renner inn i mailboksen.

– Det er mange kvinnehatere der ute. Og de virkelig hater. Etter Utøya-tragedien leste jeg manifestet til Breivik og Fjordmannen og deres like, så slo det meg det massive kvinnehatet som møtte meg i tekstene, sier Simonsen.

Hun går ikke rundt og er redd, til tross for drapstrusler i den kategorien som tas meget alvorlig av politiet.

– Jeg er heldig, og har åpen linje til politiet og et apparat rundt meg. Jeg er mer opptatt av alle du unge sterke stemmene, og spesielt minoritetsjentene, som modig tar ordet i den offentlige debatten. De har ingen, sier Simonsen

Hun innrømmer at det å ha sterke meninger og si det høyt har sin pris.

– Forleden ble jeg invitert til en debatt som skulle handle om #metoo. Jeg takket nei. Siden jeg akkurat har mistet min far, kjente jeg at jeg ikke orket å stå i det som ville komme, sier hun.


Rosa og blått

Etter mange år med kvinnekamp er vi i 2018 blitt et kjønnsdelt samfunn.

– Jenter må ha rosa og blått er guttefarge. Jeg får sette min lit til de unge, og må også gå litt i meg selv. Når jeg skal på debattmøter som handler om vold mot kvinner eller likestilling, spør jeg alltid niesene om de vil være med. Jeg har opplevd at min nevø spurte en gang om ikke han også kunne være med. Det som slår meg er at på disse arenaene er det alltid flest kvinner, og det er mange av de samme kvinnene som går igjen, sier Marie Simonsen ettertenksomt.