Abid Raja

Sanitetskvinnenes arbeid for kvinnehelse er viktig fordi det bidrar til at forskerne dras ut fra sitt glassbur og «oppdras» til å tenke nye problemstillinger. N.K.S. er en organisasjon som inspirerer, og løfter temaer innen kvinners helse der det er et stort behov for forskningsbasert kunnskap.

Skrevet av gjestespaltist i Fredrikke, tidligere kultur- og likestillingsminister og forfatter: Abid Raja.

På min 30-årsdag fikk jeg et brev signert Grete Bakken, som inntil da var helt ukjent for meg. Hun gratulerte meg med dagen og skrev at hun pleide å passe på meg da jeg var nyfødt. Nysgjerrig dro jeg hjem til henne på besøk. Der ble jeg overrasket av å se babybilder av meg i vinduskarmen på kjøkkenet. Hvem var denne Grete, og hva er det jeg ikke hadde fått med meg?

I forbindelse med min nye bok, Min Skyld, innhentet jeg pasientjournalen min. Og det var da jeg forstod hvorfor Grete har album hjemme med barnebilder av meg. Jeg ble født med en sjelden misdannelse, kalt analatresi. Jeg hadde ikke endetarm, og hadde flere andre utfordringer. Allerede min første levedag ble jeg operert for første gang, og før jeg var fylt ett år hadde jeg vært i narkose over ti ganger. Jeg visste mye om sykdommen, men var ikke klar over at mine foreldre forlot meg på sykehuset som nyfødt. I pasientjournalen står det at jeg som baby var helt alene på sykehuset, at ingen besøkte meg, og da jeg var klar til å bli utskrevet var det ingen som kom for å hente meg.

Det var Grete som tok seg av meg de første fire månedene av livet. Ikke bare på sykehuset. Hun følte at en baby ikke bare kunne være der. Etter at hun gikk av vakt, pleide hun å pakke meg i en trillevogn lånt av avdelingslederen på Ullevål sykehus, for så å trille meg ut i vintermørket, til sin lille hybel. Hun hadde ingen seng til meg, så hun åpnet den nederste skuffen i kommoden, hvor hun la et mykt teppe. Der lå jeg og sov, ved siden av henne. Grete strikket tøy til meg, responderte på mine første barnelyder, holdt øyekontakt med meg da jeg søkte etter omsorg. Vi lo sammen og dro ofte på besøk til hennes familie. Så dro vi tilbake på sykehuset når arbeidsøkta startet.

Etter flere måneder dukket foreldrene mine opp på sykehuset, og tok meg hjem. Og jeg lærte aldri om disse fire første månedene av livet, eller om Grete, før jeg ble voksen. I boken skriver jeg om volden som fulgte hjemme hos meg. At min far påførte meg skyld- og skamfølelse grunnet min sykdom. Jeg havnet i barnevernet, og falt ut av videregående da jeg ikke klarte å fullføre det første året. Til tross for mange utfordringer i livet har det gått bra med meg til slutt, og jeg har også fått være Norges kultur- og likestillingsminister.

Ingenting av dette hadde vært mulig om det ikke var for mennesker som Grete som så meg, og tok vare på meg da jeg trengte det mest. En hel landsby har vært med på å oppdra meg. Bibliotekaren som ga meg leseglede, barnevernsansatte som satte meg på rett spor, lærere som ga meg kunnskap og jentene i klassen min på Foss videregående som korrigerte mine utdaterte holdninger. Heldigvis fantes alle disse som har gjort mitt liv mulig. Det finnes fortsatt barn som meg. Og vi kan alle bidra til å være den landsbyen.

Fotograf: Oda Scheel for Venstre.