Generalsekretær Grete Herlofson.

I Dagbladet 16. desember skriver statssekretær Lars Jacob Him som svar på Norske Kvinners Sanitetsforenings kronikk 2. desember at vi tar feil i vår kritikk og at forslaget til ny voldsoffererstatning er en stor forbedring.  Han skriver at «forslaget innebærer en enklere, mer rettferdig og mer forutsigbar ordning.» Da spør vi for hvem? 

 

Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening 

 

Vi deler intensjonen om å gjøre ordningen enklere, mer forutsigbar og mindre belastende for offeret.  Vi er enige med statssekretæren at de som har en dom skal få utbetalt penger raskt og skal slippe en saksbehandlingstid på flere måneder. Men der stopper også vår enighet. For det han ikke går i dybden på i sitt svar er hva skjer med alle de som får saken sin henlagt? En effektivisering som tar grunnlag i å stenge sårbare grupper ute fra ordningen er Norske Kvinners Sanitetsforening sterkt imot.

Med det nye forslaget vil flere vil miste retten til å søke om erstatning. Dette er ikke Sanitetskvinnene alene om å mene. JURK, Barneombudet, Krisesentersekretariatet og bistandsadvokater med lang erfaring deler dette synet. Oslo tingrett er også kritiske og skriver i sin høringsuttalelse at «forslaget til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte synes å innebære en betydelig svekkelse av de voldsutsattes rettigheter sammenlignet med dagens ordning.»  Den nye loven vil føre til at kun de mest ressurssterke ofrene vil få hevdet sin rett til erstatning. 

Statssekretæren skriver «samtidig vil det være slik at de som i dag uansett vil få avslag, slipper å vente på å få svar på en søknad som ikke fører fram.»

Det er altfor mange som venter lenge og får avslag. Men løsningen er ikke å ta fra dem retten til å søke. Formuleringen er i beste fall villedende. Den nye loven setter som vilkår for utbetaling fra staten at offeret har dom på erstatning fra den skyldige. Det betyr at 20-30 prosent av de voldsofrene som i dag får erstatning vil miste denne retten. Det er de som i dag opplever at påtalemyndigheten henlegger deres voldsanmeldelse, eller tiltalte blir frifunnet av retten. De vil miste den muligheten de i dag har til å få erstatning, hvis de ikke på eget initiativ saksøker gjerningspersonen.

Sanitetskvinnene mener at lovforslaget ikke tar hensyn til den påkjenningen og den belastningen det er for den enkelte å trekke overgriper gjennom rettssystemet på eget initiativ. Ofte er overgriper en person offeret kjenner eller er i familie med.

Statssekretæren argumenter med at det er få ofre for voldtekt som søker med en henlagt sak som får erstatning. Det stemmer, men slik var det ikke for bare få år siden. Andelen voldtektsofre som får innvilget erstatning har nemlig falt dramatisk de siste årene. Fra 38 % I 2015 til 9,4 % I 2019 ifølge kontoret for voldsoffererstatning. Her har det allerede foregått en innstramning uten at det har blitt drøftet offentlig eller vært på høring. Bistandsadvokater har uttalt seg om at praksisen for hva som er sannsynlighetsovervekt har blitt for streng. Ved erstatning trenger det ikke å være utenfor enhver rimelig tvil. Det er nok at saksbehandlerne finner det sannsynlig at vedkommende har blitt utsatt for vold. 

Statssekretæren skriver videre: «En domstol vil derimot kunne dømme skadevolder basert på forklaringene alene. Jeg mener saken vil bli bedre opplyst og få et riktigere resultat om den blir gjenstand for bevisumiddelbarhet og kontradiksjon i retten.»
Dette høres kanskje fint ut. Men i denne situasjonen innebærer det at offeret har tatt det steget og den risikoen det er å saksøke sin overgriper. Taper offeret i et sivilt søksmål kan vedkommende risikere å betale saksomkostningene til gjerningspersonen og havne i gjeld. Selv om statssekretæren skriver at de skal vurdere å minske risikoen for å betale saksomkostninger, så vil risikoen alltid være der. I erstatningssaker er det ikke snakk om store summer og ofte vil saksomkostningene de risikerer å betale om de taper være høyere enn selve erstatningskravet.

Vi spør igjen, for hvem er denne ordningen enklere, mer rettferdig og mer forutsigbar? I voldtektssaker vil dette være gjeldende kun for et mindretall. Som vi påpekte i forrige innlegg blir over 80 % av voldtektssaker henlagt. Voldtektsofre står igjen uten rettsikkerhet eller reell mulighet for erstatning og anerkjennelse fra staten.

Sanitetskvinnene stiller seg også undrende til Statssekretæren sin fastslåing av det dette ikke handler om å spare penger. Innledningsvis i høringsnotatet står det om Perspektivmeldingen som fastslår at det vil være lite rom for nye offentlige utgifter i fremtiden og at det er nødvendig med en tydeligere prioritering. Sanitetskvinnene mener at regjeringen her følger Perspektivmeldingen og er tydelige i sin prioritering.