Karen-Marie Ellefsen

I 40 år har vi vært vant til å se henne i fjernsynsruta for NRKs sportssendinger. Hun var den første profilerte kvinnelige sportskommentator og programleder for sportssendingene på TV. Nå er det ubønnhørlig slutt, og siste sportssending er gjennomført for Karen-Marie Ellefsen (70).

Vi møter Karen-Marie Ellefsen i TV-resepsjonen bare én uke før hun skal over i pensjonistenes rekker. Prikk lik slik vi er vant til å se henne på sportssendingene i NRK i alle år, elegant antrukket i en hvit kåpe, høyhælte skoletter, smilende og pent sminket, alderen har slett ikke satt dype spor hos henne. – Jeg bestemte meg for å bli sportsjournalist da jeg var ni år gammel. Jeg hadde en veldig sportsinteressert far, og vi hørte mye på sportsoverføringer i radio og abonnerte på avisen Morgenposten, som hadde veldig bra sportssider, jeg slukte alt som stod der. TV-apparatet kom ikke til hjemplassen Bengadalen i Valdres før i 1968, og tidlig på 60 – tallet var det skøyter som var det store. Sport var det daglige samtaleemnet hjemme hos Ellefsens. – Vi kjøpte programmer til de store skøytemesterskapene på butikken, og satt hjemme og hørte på og noterte passeringstider og rundetider, og det gikk sport i å prøve å regne ut poengsummene fortere enn Per Jorsett. Så mens venninnene var opptatt av bilder av pop-stjerner og filmstjerner, samlet søsteren min og jeg på bilder av skøyteløpere som vi klippet ut av avisene og limte inn i bøker.

Ellefsen vokste opp i Begnadalen i Valdres, men som 14 åring flyttet hun til tanten og onkelen på Hønefoss for å gå på skole. – Jeg husker at første vinteren på Hønefoss lå jeg og gråt en hel natt fordi vi ikke fikk billetter til VM på skøyter på Bislett stadion i 1965. Det var så vanskelig å få billetter til skøyter på den tiden, det var så populært, folk lå utenfor Dagbladet-sentralen, hvor de solgte billetter, i sovepose hele natta for å stå i kø når billettsalget åpnet, forteller hun.

 

Ville leve i idretten

Som ung trente Karen-Marie Ellefsen friidrett, men hun skjønte fort at hun ikke ville bli noen god utøver selv, og at hennes sjanse til å leve i idretten var å bli sportsjournalist, og hadde et veldig bevisst forhold til det.

Hun gikk ett år på Folkehøgskolen på Skjeberg, som var den eneste folkehøgskolen med journalistlinje, deretter studerte hun fransk fordi hun likte veldig godt fransk på skolen. Og så fikk hun de første sommerjobbene i NRK Dagsrevyen, da hun søkte på den tredje sommerjobben i NRK ble hun plassert på sentralbordet. Etter det har hun vært i NRK hele tiden, og fikk fast ansettelse i 1979. På den tiden var sportsavdelingen i statskanalen et mannsdominert sted. – Det hjalp meg nok at jeg kjente sportsredaksjonen litt siden jeg hadde vært innom der som produksjons-assistent, og hadde lært mye om TV, men jeg måtte nok bevise mer som kvinne enn mennene. De trodde ikke at jeg dugde, eller at jeg kunne være så interessert i sport som det jeg var, for det var de ikke vant til, så det trodde de ikke på. Og da trodde de heller ikke på at jeg kunne så mye som jeg gjorde, men jeg kunne veldig mye om idrett på den tida. Så var de nok litt redd for publikumsreaksjoner, forteller hun. Det første halve året som frilanser fikk hun bare jobbe med barneidrett. – De tenkte nok at det var mer akseptabelt at det var kvinner som jobbet med barn. Etter hvert skjønte de nok at jeg kunne dette her, og at jeg ikke var så verst, og satte meg i respekt ganske fort. Men jeg fikk også beskjed om at fotball det måtte jeg holde meg unna. Og det er litt samme holdning i dag, men ikke på samme måten. De fikk nok sitt mannlige ego truet, de hadde forstått at denne dama var ganske flink når det gjaldt andre ting, men én ting måtte disse gutta få ha for seg selv. Det var også en kollega som avbrøt ferien sin på hytta for å komme å lage et referat på to minutter fra en fotballkamp på Bislett fordi jeg var det eneste alternativet.

 

Dekningen av kvinneidretten

Etter hvert fikk Ellefsen likevel jobbe med fotball som programleder på fotballkamper på Ullevål på nesten hele 90-tallet. Opp gjennom årene har hun vært borti alle idretter, bortsett fra boksing, og hun har banet vei for kvinner i sportsjournalistikken. – Det har ikke vært så mange kamper egentlig, men det jeg kanskje har kranglet mest om er dekningen av kvinneidrett, den syntes jeg var veldig dårlig, sier hun. Og ble en gang så sinna at hun mistet stemmen i en opphetet diskusjon om temaet.

– Det er fortsatt ikke helt likestilling, men det er blitt mye bedre. Så har også de norske idrettskvinnene blitt mye bedre enn den gangen. Ofte var argumentene at de var ikke gode nok, mens hvis mennene gjorde det dårlig var det interessant at de gjorde det dårlig, og ble prioritert uansett. Det kranglet jeg mye om. Jeg var veldig viljesterk, og var ganske trygg på at jeg kunne dette her, og tror som sagt at jeg fikk ganske respekt for det da og viste at jeg klarte dette her. 

Hun forteller videre at en gruppe hun aldri møtte fordommer eller forskjellsbehandling fra, var de aktive idrettsutøverne, de syntes ikke det var rart at det kom en kvinnelig sportsjournalist, det hadde også enkelte aviser.

Er det noen sportsøyeblikk du vil trekke frem som den største? – Det er vanskelig å trekke frem en enkelt opplevelse, for jeg har jo hatt veldig mange øyeblikk, ikke minst som friidrettskommentator, som er den idretten jeg er mest glad i. Jeg har vært på alle sommer-OL siden 1980, og jobbet med de fleste vinter-OL. Men hvis jeg skal trekke frem én begivenhet så er toppunktet OL på Lillehammer i 1994 fordi det var noe veldig spesielt. Det var noe vi jobbet med i veldig lang tid i forveien, og de 16 dagene der oppe var helt magisk og et eventyr. Vi visste at dette var noe vi bare opplevde én gang, forteller Ellefsen.

 

Kjent ansikt i 40 år

I 40 år har hun vært et kjent ansikt for det norske folk, men Karen-Marie Ellefsen har aldri latt kjendistilværelsen styre livet sitt, og bestemte tidlig at hun skulle ha et avslappet forhold til det. – Jeg tenker ikke over det, men det er klart det er visse ting du bare ikke gjør. De som går sammen med meg oppdager mye lettere at folk ser litt ekstra på meg enn det jeg gjør selv. Likevel måtte hun tidlig få hemmelig telefonnummer fordi hun stadig vekk ble oppringt av fremmede. Det var også på den tiden at det stod telefonbokser rundt omkring, og med telefonkatalogen med adresser, så det var enkelt for fremmed å ta en telefon til henne. – Det var ikke bare ekle telefoner, det kunne også være noen som trengte hjelp med et veddemål, og andre som ringte etter sportsresultater. En gang ringte det en dame som lurte på om jeg kunne introdusere moren for Sølve Grotmol, for hun var så innmari fan av Grotmol. Etter den første TV-opptreden Ellefsen hadde ble det trykket et leserinnlegg i avisen som beskrev at det at vi nå hadde en kvinne som snakket om sport var det endelige beviset på at samfunnet gikk i oppløsning, for nå var bunnen nådd.

 

Frivillig arbeid

Til tross for et langt yrkesliv i NRK så har hun også en kort «karriere» bak seg i helsevesenet. Etter artium jobbet Ellefsen en sommer på Kvinneklinikken, ikke fordi hun var så opptatt av kvinnehelse, men fordi hun trengte sommerjobb med bopel i Oslo, og jobben på sykehuset gav også hybel. – Jeg er ganske pysete av meg, så det å være på en vanlig sykehusavdeling hadde jeg ikke lyst til. Forutsetningen for at jeg tok jobben på Rikshospitalet var at jeg skulle jobbe på barselavdelingen. Der luktet det ikke sykehus, men parfymeri, ler hun.

Karen-Marie Ellefsen har ikke selv erfaring med frivillig arbeid, men mener at frivillighet er særlig viktig i idretten. – Uten de frivillige så hadde Idretts Norge stoppet. Vi hadde heller ikke hatt idrettstopper, som Marit Bjørgen og Karsten Warholm, for grunnlaget legges når du er barn. Bare tenk på alle de frivillige som har ordnet hoppbakker og alpinløyper, stilt opp i håndballhaller og andre arenaer, og lagt til rette for at ungene kan drive idrett, så at frivillighet er viktig er det ingen tvil om. Det er derfor vi også deler ut prisen Årets Ildsjel på Idrettsgallaen, da får man et innblikk i hva de frivillige driver med, det står det virkelig respekt av, mener hun. Hun kjenner også til Sanitetsforeningen sitt arbeid gjennom fastelavnsriset, maiblomsten, og da moren levde fikk hun en blomst til jul av Begnadalen sanitetsforening.

 

Kongens fortjenstmedalje

I august i år ble Ellefsen tildelt Kongens fortjenstmedalje av statsminister Erna Solberg og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen. Hun mottok den ærefulle medaljen under innspillingen av et TV-program. – Jeg fikk helt sjokk, og ble helt satt ut. Jeg visste ingenting og ble skikkelig lurt. Og da statsministeren selv kom… Det var pinlig og flaut. Hva kommer folk til å si om dette her, tenkte jeg. Det var jo selvfølgelig veldig hyggelig, og en stor ære. Men jeg er en person som ikke liker den typen oppmerksomhet, sier hun.

Siste arbeidsdag er i slutten av oktober. Karen-Marie Ellefsen ville gjerne jobbet lengre, men NRK tillater ikke det. Planen for den siste arbeidsdagen er å avslutte på den måten hun er mest komfortabel med, å gå stille og rolig ut av dørene til TV-huset på Marienlyst, og uten avskjedsmarkering. Hun liker heller ikke å snakke om at et langt arbeidsliv over. – Jeg har forsøkt å si det til folk, bedt de om å være så snille å ikke snakke om det. Noen har mast i et helt år om at det ikke er lenge igjen, og hvordan blir det? Men jeg vil ikke ha fokus på det, fordi det ikke skal ødelegge den tiden jeg har igjen her. Jeg vil at det skal være helt som vanlig, prøver å ikke tenke på det, jeg lever litt i nuet.

Hvordan vil du bli husket? – Det har jeg overhodet ikke tenkt på. Men jeg blir vel husket som den første kvinnen på TV-sport, det er det alle trekker frem hele tiden. Jeg får jo såpass mange positive tilbakemeldinger så jeg håper at jeg blir husket som noe positivt. Selv om ikke alle nødvendigvis har likt meg, så kan du ikke forvente å bli likt av alle heller. Det sier jeg til de nye hvis de har fått kritikk av publikum, at selv de mest populære blir ikke likt av alle, forventer du det kan du ikke ha denne jobben, mener Ellefsen. Det er heller ingenting hun ville gjort annerledes i karrieren sin. – Jeg har jo aldri villet gjøre noe annet så jeg har ikke tenkt på det. Hva annet skulle jeg gjort da? sier hun.