Eszter

Allerede som 12 åring hadde Eszter Kalmar Haugvik bestemt seg for at det var Sanitetskvinne hun skulle bli når hun ble stor. Hun har aldri glemt varmen og støtten hun møtte som barn fra Sanitetskvinnene da familien kom til Norge som flyktninger fra diktaturet i Ungarn.

 

Hva fikk deg til å bli sanitetskvinne?

Det enkleste svaret ville ha vært «Sanitetsdamene i Markabygda sanitetsforening». Som 10 åring og flyktning fra Ungarn, kom jeg til Norge med mine foreldre i 1957. Foreldrene mine ønsket å livnære seg selv, og fikk lov til å forpakte et småbruk de første fire årene. Småbruket ble gjort i stand av Sanitetskvinnene, til et hjem for familien vår på fire personer. Enkelte av sanitetsdamene tok på seg det daglige ansvaret for oss, og det man ville kalt integrering i dag. Vi snakket kun ungarsk, og jeg og den eldre søsteren min lærte det norske språket lynraskt, og kunne etter bare få måneder gjøre oss forstått. Vi prøvde så godt vi kunne å lære foreldrene våre språket også. Jeg hang ofte hos en av sanitetsdamene, det var alltid en lun og rolig atmosfære der. Her møtte jeg også andre sanitetsdamer når det var medlemsmøter hjemme hos hverandre. Jeg var 12 år og fascinert av disse godlynte, hyggelige og flinke damene. En dag ble jeg spurt «hva skal du bli når du blir stor?» – SANITETSDAME, svarte jeg. 17 år senere meldte jeg meg inn i Slemmestad sanitetsforening, og her er jeg fortsatt medlem. Jeg ble ikke overtalt eller vervet, jeg ble overbevist.

 

Hvilke saker er du mest engasjert i?

Jeg er engasjert i kvinners helse og beredskap, i hjemmet spesielt. Hva «Kvinnehelse» betyr, ble jeg tidlig konfrontert med, og lærte både om stell av spedbarn og hygiene lenge før jeg var konfirmant. All den hjelpen min mor fikk de første årene her i landet, var utrolig sterkt, rørende, og viktig for henne. Hun fødte to barn i løpet av de fire første årene i Norge, uten språk i et fremmed land. Hun ble behandlet med verdighet, og fulgt nøye opp av lege, sykepleiere og ikke minst av Sanitetskvinnene. Maken til empati har hun aldri opplevd. Beredskap og Omsorgsberedskap lærte jeg tidlig, ja nettopp av disse sanitetskvinnene, lenge før det ble snakket om beredskap i hjemmet. Disse damene hadde alltid sånt som salt, hermetikk, sukker, fyrstikker og ved hjemme. De lånte av hverandre det den andre manglet, og var ekte «nabokjerringer».

 

Hvilke av N.K.S. sine arbeidsområder synes du er viktigst?

Utvilsomt, kvinner og barns helse.

 

Hva er det største du har opplevd som sanitetskvinne?

Tilliten som ble vist meg ved å bli valgt til leder av Slemmestad sanitetsforening, etter bare 10 års medlemskap.

 

Har du hatt/har verv i organisasjonen?

Jeg har og har hatt verv på forskjellig plan, lokalt, i fylkesstyret og N.K.S. sin arbeids-nemd, som det het den gang.

 

Hvilke utviklingsmuligheter synes du organisasjonen har?

For å kunne utvikle oss, må vi ta vare på de eldste i foreningene, selv om vi er nødt til å følge med i tiden så må vi ta med oss all lærdom fra de som har gått opp veien for oss.

 

Hva tror du er årsaken til Sanitetskvinnenes posisjon i ditt nærmiljø?

Fordi Sanitetskvinnene er «på» hele tiden. De er modige også nå i koronatiden. Vi gir en hjelpende hånd der det trengs. Vår omtanke og empati for alle i nærmiljøet er viktig. Det er lett å spørre en sanitetskvinne om hjelp.

 

Hvilke egenskaper bør en Sanitetskvinne ha?

Evnen til å lytte og behandle alle med verdighet. 

 

Hva er ditt beste vervetips, og hvorfor mener du at alle kvinner bør bli Sanitetskvinner?

Være en god rollemodell for alle aldersgrupper. Vær vennlig men ikke påtrengende. Med min erfaring fra barndommen er det helt klart, å være Sanitetskvinne det er å si ja til sin egen utvikling.

 

Hvis det fantes et hedersfastelavnsris – hvilken Sanitetskvinne ville du gitt det til?

Det er nok mange Sanitetskvinner som fortjener hedersfastelavnsris, så mitt svar blir la ALLE få en bukett hver.

 

Denne artikkelen er hentet fra Fredrikke nr. 4, 2020.