Generalsekretær Grete Herlofson.

Siden mars har vi levd med restriksjoner av ulik grad på grunn av koronapandemien. Restriksjonene har variert over tid, og har ført til mange spørsmål og usikkerhet hos mange. At de blant oss som har begrensede norskkunnskaper og lav helsekompetanse forstår mindre enn norsktalende, er ingen overraskelse. 

Av Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening 
 
Norske Kvinners Sanitetsforening oppfordrer derfor myndighetene til snarest mulig å:

  • Opprette en flerspråklig, nasjonal informasjonstelefon bemannet av helsepersonell.
  • Produsere oppdatert informasjon på flere språk som distribueres fortløpende, og der skriftlig informasjon blir supplert av lyd og bilde. Dubbing er avgjørende for å nå frem til innvandrere som ikke er lesekyndige.
  • Sørge for simultantolkning av pressekonferanser på flere språk i tiden som kommer.

Folkehelseinstituttet peker i sin siste risikovurdering på at smitten blant visse grupper av utenlandskfødte er høyere enn blant norskfødte, og at det er grunn til å tro at det er store mørketall. Dette kan forklares med manglende forståelse av kommunikasjonen om smitteverntiltak og dårligere tilgang til, eller vegring mot, testing. FHI fremhever også at språk- og kulturforskjeller i enkelte tilfeller kan gjøre smittesporingsarbeid utfordrende.

Dette har også Sanitetskvinnene merket i vårt arbeid; vi møter mange minoritetsspråklige i våre aktiviteter. Informasjonen fra myndighetene er i hovedsak skriftlig og på norsk. Det skrives ikke alltid på klarspråk. Informasjon på andre språk er tilgjengelig via flere klikk på helsenorge.no og fhi.no, der hovedmenyene er på norsk. Informasjonen kan i praksis kun finnes av lesekyndige som behersker norsk og som har gode digitale ferdigheter. 

Vi er svært glade for at det nylig ble nedsatt en hurtigarbeidende ekspertgruppe, og har høye forventinger til deres forslag og implementeringen av disse.

Sanitetskvinnene har supplert den offentlige informasjonen gjennom blant annet filmer på åtte ulike språk, som også er å finne på helsenorge.no. Videre utdanner Drammen Sanitetsforening flerspråklige og –kulturelle helseambassadører i samarbeid med Vestre Viken sykehus, og vi legger nå planer for å rulle ut dette konseptet nasjonalt. 
I tillegg vil vi trekke fram tillit til myndighetene som avgjørende for at smittevernrestriksjoner skal bli fulgt. Frivilligheten har ofte tilgang til, og nyter utstrakt tillit blant, mange mennesker med begrensede norskkunnskaper eller i sårbare livssituasjoner. Vi bistår gjerne med å nå grupper som lever i utenforskap, men vi er bekymret for at mange mennesker konsekvent henger etter med utdaterte og feiltolkede råd. Det har også en viktig signaleffekt at det offentlige selv henvender seg direkte til hele befolkningen, også minoritetsgrupper. 

IMDi, Helsedirektoratet og FHI var 11. november ute og oppfordret kommunene til å benytte seg mer av tolketjenestene. Regjeringen har bevilget 20 nye millioner til frivilligheten og vårt arbeid for å spre informasjon. Alt dette er gode og nødvendige tiltak. Men vi trenger tydeligere nasjonal innsats for å nå innvandrerbefolkningen. FHI peker på behov for samspill mellom nettopp stat, kommune, frivillighet og innvandrerorganisasjoner. 
På det mer overordnede plan vil Sanitetskvinnene oppfordre myndighetene til å: 

  • Utarbeide ny nasjonal strategi om innvandreres helse. 
  • Utarbeide og implementere en handlingsplan for økt mangfold i helse- og omsorgsyrkene. 
  • Lage kommunale beredskapsplaner for å sikre at alle innbyggere mottar råd både på norsk og på morsmål i krisesituasjoner.

Denne uken arrangerte myndighetene dialogmøter med innvandrerorganisasjoner. I disse møtene kom det fram at ildsjelene og viktige ambassadører i innvandrerorganisasjonene er slitne. Det er svært sårbart hvis det virkelig er avgjørende om den enkelte har et nettverk bestående av ressurspersoner eller har kontakt med frivillige aktører i sine lokalsamfunn.
Sanitetskvinnene erfarer at kommunikasjon er langt mer enn språkkompetanse. Den enkeltes kunnskap om og erfaring med helsetjenesten og vurdering av egen helserisiko henger sammen med andre levekårsutfordringer som økonomi, boligsituasjon og sosialt nettverk. Dette må anerkjennes i langt større grad.  

Frivilligheten bidrar gjerne i en ekstra dugnad, men vi er avhengige av at dette er et reelt samarbeid. Skal vi nå ut til hele befolkningen med informasjon om smitteforebyggende tiltak, må dette i enda større grad gjøres i et samarbeid mellom myndigheter, frivillighet og innvandrerorganisasjoner.


(Eksempler på informasjonsvideoer Sanitetskvinnene har laget.)