Fredrikke Marie Qvam

I anledning offentliggjøringen av Fredsprisen deler vi en historisk kuriositet tilbake til året 1899, og som kanskje ikke alle er klar over når det gjelder båndet Sanitetskvinnenes har til Nobels fredspris. 

Fredrikke Marie Qvam var som vi vet en dame som engasjerte seg både i store og små ting, også utenfor Sanitetsforeningens arbeidsområder. Og tilbake til den gang da  begynte det å nærme seg utdelingen av den første fredsprisen. 
Alfred Nobel hadde i sitt testamente overlatt Nobels Fredspris til den norske Nobel- komiteen på Stortinget, og her satt Qvams gode venner. Fredspris saken var et hyppig debattert tema i omgangskretsen. Sanitetsforeningens grunnlegger, Fredrikke Marie Qvam, mente at ingen kunne være mer berettiget til å få prisen en Henri Dunant. Hans arbeid, engasjement og initiativ var årsaken til stiftelsen av Røde Kors og Genèvekonvensjonen. 


Dunants engasjement kom under en forretningsreise i Italia da han ble vitne til hva som skjedde på krigens slagmarker. Han oppdaget også at de skadde soldatene ikke fikk helsehjelp. 
Mannentt i hvitt

- Alle er brødre! – utbrøt han ved synet av franske soldater som drev en flokk østerrikske krigsfanger av gårde som kveg.
Dunant var en fremgangsrik forretningsmann fra Sveits, men som tok på seg et hvitt forkle over dressen for å hjelpe de skadde soldatene, uavhengig av hvilket land de kom fra. Den engelske forfatteren Charles Dickens gav ham derav tilnavnet ”Mannen i hvitt”.

Brev til Nobel-komiteen

Dunant var Fredrikke Marie Qvam sin favoritt til å motta prisen, og alle som kjenner Sanitetskvinnenes historie vet jo hvordan dette ender. 
Dermed var det bare å begynne arbeidet med å berede grunnen for at Dunant skulle få prisen – både i Sanitetsforeningen og i Landskvinnestemmerettsforeningen.
På ettervinteren i 1901 skrev Sanitetsforeningens styre til alle de tilsluttede foreningene for å få deres underskrift på forslaget til Den norske Nobelkomité.
Brevet lød som følger: ”Norske Kvinders Sanitetsforening tillader sig herved ifølge enstemmig Beslutning paa Aarsmøte for 1899 at foreslaa Henri Dunant som den, der bør tildeles den første Nobelske Fredspris”.


Både kvinner og menn


I brevet peker også Sanitetskvinnene på at Dunant hadde viet livet og formuen sin for å fremme broderskapet mellom folk, for humanitet og fred. Sanitetskvinnene understreket også hans arbeid for å bringe nasjonene nærmere hverandre gjennom flere foreninger og organisasjoner, som stiftelsen av Røde Kors. Det var ikke bare for å bedre kår for krigsfanger som Henri Dunant jobbet for, men også for å avskaffe slaveriet.
«En Forening som vor, der arbeider i Dunants Aand, idet den vil hjælpe de Saarede i Krigen og lindre de Lidende i Freden” trakk Sanitetskvinnene også frem i brevet, i tillegg til at han både ville ha med kvinner og menn var et argument for Qvams favoritt.
Og slik endte det som det måtte når Fruen fra Gjævran hadde bestemt seg for noe. Sanitetskvinnene var ikke alene om å holde Dunant som en verdig mottaker av Fredsprisen. Også militærlegen Hans Daae holdt av Henri Dunant for det han stod for, og hadde utrettet. 


N.K.S. ble begunstiget


Det hører med til historien at Dunant aldri kom til Norge for å motta prisen. Han døde ni år etter på et sykehjem i Heidelberg. Siden han hadde en del kreditorer etter seg, sørget Daae for at prispengene ble stående i en norsk bank. De ble fordelt etter Dunants ønske til humanitære foreninger i Norge. Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening ble begunstiget.