Grete og Asmaa

Skrevet av Grete Herlofson, generalsekretær i N.K.S. og Asmaa Krenbeh, medlem av Drammen sanitetsforening.
Saken ble publisert i Aftenposten 15. juni.

Blant annet legges det opp til større fleksibilitet når det gjelder differensiert programtid i introduksjonsprogrammet, hvilket har vært et behov lenge. Men lovendringene legger også opp til en kortere forventet programtid for personer med fullført videregående utdanning fra hjemlandet. Norske Kvinners Sanitetsforening driver inkluderings- og integreringsarbeid i over 60 lokalforeninger, og gjennom våre møter med minoritetskvinner, ser vi at forventet programtid på mellom tre til tolv måneder for personer med fullført videregående opplæring fra hjemlandet er altfor kort.

Asmaa kom fra Syria til Norge for tre år og åtte måneder siden. Hennes store mål var å nå norsk nivå B1 raskt. Dette nivået kreves for å komme inn på videregående skole og stadig flere arbeidsplasser stiller krav om at arbeidstakere skal ha dette språknivået før ansettelse.  Da Asmaa kom til Norge hadde hun fullført videregående skole og hadde flere år på universitetet i Syria. Hennes største ønske fra dag én i Norge har vært å lære norsk godt, og få en jobb der hun kan gjøre en forskjell for barn. Asmaa har veldig gode forutsetninger for å nå språkkravet. Hun har hverken omsorgsansvar for barn, har god helse, og hun har kunnet delta i introduksjonsordningen på fulltid. Asmaa vet at familien er i trygghet noe som også gjør det lettere å konsentrere seg og engasjere seg i sivilsamfunnet.

Asmaa er blant annet aktivt medlem i Drammen sanitetsforening. Dette har hun blitt bevisst for å få språktrening, nettverk og kunnskap om sitt nye hjemland. Med all sin målrettede innsats tok det drøye 1,5 år før Asmaa nådde språknivå B1. Hun hadde ikke mulighet for å lykkes innenfor tidsrammen på tre til tolv måneder som nå foreslås. For deltakere i introduksjonsordningen som i tillegg skal følge opp barn i barnehage og skole eller trenger oppfølging fra helsevesenet, er forslaget enda mer urimelig. Det er ikke nødvendigvis enklere å lære et nytt språk selv om en har videregående skole fra før. Kvaliteten på tidligere skolegang er svært variabel, avhengig av opprinnelsesland, og mange barn har gått på skole i krigsområder der hverdagen er svært uforutsigbar. Dersom lovforslaget som det snart skal stemmes over går gjennom, er vi bekymret for at flere med fluktbakgrunn ikke vil lykkes med språkkravet. Dette kan gi ringvirkninger som at mange vil måtte ta ufaglærte jobber, og dermed risikere å få en mer usikker og ustabil tilknytning til arbeidslivet. Det er ikke god integreringspolitikk.

Språknivået B1 er også foreslått som krav for å kunne få norsk statsborgerskap. Det er vanskelig å forstå den faglige begrunnelsen for en slik endring i språkkrav. Norske Kvinners Sanitetsforening er redde for at det for mange innvandrere vil bli svært vanskelig, om ikke umulig, å nå nivå B1. Flere innvandrere er analfabeter med svært liten eller ingen skolebakgrunn. Flere har lærevansker, eller ulike fysiske og psykiske helseutfordringer som gjør at de ikke vil ha mulighet til å avlegge prøven med det kravet som er foreslått.

Vi er bekymret for at konsekvensene ved å øke språkkravet kan bli at færre får innvilget statsborgerskap og at vi risikerer å få et A- og B-lag med tanke på hvem som blir statsborgere, noe som igjen kan føre til et A- og B-lag med tanke på hvem som er kvalifisert nok til å oppnå trygghet og fulle rettigheter i landet vårt. Det vil bare føre til økt mistillit og utenforskap. Vi trenger ikke et lovverk som bidrar til økt polarisering, men et lovverk som skaper tillit, tilhørighet og trygghet.

Økt språkkrav og statsborgerskap fører ikke automatisk til varig tilknytning til arbeidsmarkedet – en av hovedhensiktene med loven. Norske Kvinners Sanitetsforening mener dessuten at det nærmest ensidige fokuset på norsk språkkunnskap for innpass på arbeidsmarkedet overskygger andre vesentlige effekter av å kunne norsk. Språk er nøkkel til integrering, tillit og fellesskap. Dagens Covid-19 situasjon har vist oss tydelig behovet for at alle forstår og følger myndighetenes råd for at vi i fellesskap lykkes med å redusere spredningen av viruset. Språkkunnskap er avgjørende for inkludering og vår alles trygghet. Gode norskkunnskaper øker også muligheten for at den enkelte blir en del av et fellesskap og kan delta aktivt i et lokalmiljø, hvilket bidrar til god helse. Verdien av språk går langt utover arbeidstilknytning.

Sanitetskvinnene mener derfor det også er vanskelig å forstå hvorfor praksisen med at eldre innvandrere over 67 år ikke har rett til norskopplæring videreføres. Handler dette om at denne gruppen ikke er forventet som skattebetalere? Norske Kvinners Sanitetsforening er opptatt av likeverdige helsetjenester, og eldre har ofte et økende behov for dialog med og bistand fra helsevesenet. Ved å miste retten til å lære norsk ved en viss alder, fratas eldre muligheten til å kommunisere godt med helsepersonell (pårørenderollen overfor eldre innvandrere med hjelpebehov oppleves mer belastende enn for andre), og muligheten til å være aktive deltakere i samfunnet og gode rollemodeller for sine barn og barnebarn. Dette er uheldig, ikke bare for enkeltmennesket og familien, men også for fellesskapet og storsamfunnet for øvrig.

Ja, vi ønsker en integreringspolitikk som jobber for varig tilknytning til arbeidsmarkedet, men også en politikk som også fremmer varig tilknytning og inkludering til fellesskapet vårt. Det er til vårt alles beste.