Ellen Arnstad

– Jeg har alltid likt å pynte meg og er nok født med et jålegen. Litt av det jeg har erfart er at det er så mye trangere normer for kvinner. Du kan ha høye hæler, men ikke for høye. Du kan ha kort skjørt, men ikke for kort da. Det er ingen som snakker om menn på den måten. Vi kvinner får stempler hele tiden, sier årets Fredrikkeprisvinner.

Tekst: Jeanette Fagerli-Quaino Foto: Per-Åge Eriksen

Ellen Arnstad (54) har i alle år vært utsatt for å tilpasse seg andres normer og uskrevne regler.
Utad var hun topplederen på høye hæler iført en dose hverdagspaljetter, og selve opphavet til NRKs Otto Jespersens humorfigur Tårnfrid, som var den kvinnelige topplederen i tidsklemma.

Privat tok etter hvert livet en dramatisk vending som måtte skjules for omverdenen.

Jeg tok tidlig et veldig klart valg om å være meg selv, og at det måtte være bra nok. Tårnfrid ble skapt etter en TV2 dokumentar som ble klippet brutalt, og som endte med at jeg løp rundt på høye hæler med treårige Joachim på slep. Det var selvsagt ikke det virkelige bildet av meg som mor og leder. Likevel så jeg på Tårnfrid som et litt morsomt innlegg i samfunnsdebatten på den tiden om kvinnen som skulle greie alt, og ha alle roller både hjemme og på jobb. Vi kunne fleipe i redaksjonslokalet med at i dag hadde vi vært helt Tårnfrid når vi kom på jobb med de blå plastsokkene fra barnehagen fortsatt utenpå skoene. Så jeg tok en for laget, og levde godt med det. Det ble også spennende debatter ut av det som at du kunne være feminist på ulike måter. Jeg som var en «enkel» jente fra Stovner endte opp som Gucci feminist. Hvordan jeg endte opp som det, den så jeg ikke helt komme, ler hun hjertelig.

Vi møtes på Åpent bakeri på Damplassen på Ullevål Hageby. Her har hun har bodd med mann og barn i alle år. En trygg og skjermet oase sentralt i Oslo, hvor naboer snakker med hverandre over hekken, og barna løper inn og ut til hverandre. Ellen Arnstad kommer smilende, med store mørke solbriller, elegant antrukket fra topp til tå, slik vi er vant til å se henne fra mediene.          

Pippi jente

Allerede som 27 åring fikk Arnstad sin første store utfordring i livet av konsernsjef Knut Haavik i Aller konsernet, da hun ble tilbudt rollen som sjefredaktør og gründer for det nye kvinnemagasinet HENNE i 1994. Hun var gravid i fjerde måned, hadde aldri vært sjefredaktør før, men grep sjansen med å utvikle det foreløpig hemmelige magasinet, samtidig som magen vokste.

HENNE var også et feministisk prosjekt for å fremheve kvinnelige rollemodeller og kilder i mediene. Jeg valgte å ta rollen som samfunnsdebattant innenfor områder som likestilling, kvinner i lederposisjoner og mangelen på kvinner i lederposisjoner, og hvordan heie frem kvinner. Gjennom dette brennende engasjementet ble jeg også arketypen på karrierekvinnen.

Ellen Arnstad med sønnen Joachim og bladet HENNE
Ellen Arnstad som nybakt mamma, i tillegg til å ha gitt ut kvinnemagasinet HENNE i 1994.

Ellen Arnstad skilte seg nok alltid litt ut, og har alltid vært litt Pippi. Mye lærte hun gjennom konkurranseidrettene turn og rytmisk sportsgymnastikk. Du kunne ikke skylde på andre hvis det gikk dårlig i en konkurranse, du måtte ha selvdisiplin, prestere og våge.

Jeg var egentlig ingen feminist som ung jente, og opplevde aldri at noe bremset meg. Tvert om var jeg heldig at noen trodde på meg i ung alder, mener hun.

Magasinet HENNE skulle lanseres 4. mars 1994, to uker før fødselstermin. Lanseringsnatten våkner Arnstad opp med ryggsmerter, men tenker at smertene vil gå over. Ektemannen Stein jobbet med humanitært arbeid og konflikten på Balkan. Han hadde vært stasjonert i Zagreb i seks måneder, og var ventet hjem med siste fly på kvelden.

På morgenen løp jeg rundt i intervjuer, krøket meg sammen mellom musikkinnslagene på de direktesendte radiosendingene, så dro jeg hjem og tok på enda høyere hæler. Om ettermiddagen kjørte jeg til pressekonferansen og greide å lansere HENNE fra scenen, men da jeg satte meg i bilen på vei hjem skjønte jeg at det var veer, og det med to minutter i mellom. Jeg ville hjemom for å hente tannbørsten, men døren var åpen og der stod mannen min i gangen med alle koffertene sine. Han hadde skjønt at her var det bare å ta raskeste vei gjennom Europa. Joachim ble født den kvelden, og det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Med HENNE som jeg hadde greid å lansere, og som skulle bli en vanvittig suksess, og at jeg hadde fått en frisk gutt, forteller hun.

Bra damer

Som leder forstod hun at kvinner måtte rekrutteres på en annen måte.

Jeg har alltid vært opptatt av å rekruttere kvinner, og har ansatt mange gravide kvinner. Jeg så alle de utfordringene kvinner var utsatt for, men ikke mennene. Da jeg ble medlem av Norsk Redaktørforening som kvinnelig sjefredaktør var det mange pompøse mannlige redaktører der. Jeg var ung i foreningen med få andre kvinner den gangen, og det var ikke så mange i begynnelsen som heiet på meg. Det var alltid de samme stemmene i mediene, de samme mennene i debatter. Jeg tenkte at hvis jeg har mulighet til å påvirke dette en vakker dag så skal jeg gjøre det, fortsetter hun.

Hun var medlem i Redaktørforeningen i 25 år, og satt i hovedstyret i 10 år. Her ble hun med i et utvalg som skulle øke andelen kvinner i mediebransjen, og hun og assisterende generalsekretær skrev den første rosa boken i Redaktørforeningens historie «Slik drar du bra damer». Det ble en håndbok i hvordan man rekrutterer kvinner, og et viktig prosjekt for å kunne påvirke.

Til sammen ble det 26 år som profilert medieleder og sjefredaktør for magasinet HENNE, og ukebladene KK og Se & Hør, før hun gav seg i mediebransjen for tre år siden.

Hemmeligheten

Det var kun en håndfull som kjente til det personlige dramaet som utspilte seg på hjemmebane, og den dødelige diagnosen de fikk beskjed om da Joachim var 7 år gammel.

Ellen Arnstad og ektemannen valgte å holde diagnosen skjult i alle år for å skjerme sønnen for den grufulle sannheten om utviklingen av den sjeldne sykdommen han hadde. De var redd for å ta fra ham livsmotet hvis de fortalte sannheten. Han var jo bare en gutt på syv år som var svaksynt på den tiden.

Det er først med den selvbiografiske boken «Alt du ikke ser. Livet med Joachim», som kom ut høsten i 2019 at hun kan fortelle om hvordan livet utenom den såkalte vellykkede karrierekvinnen egentlig har vært.  

Joachim er i dag 25 år, multifunksjonshemmet, og den eldste som lever med sykdommen i Norge. Siden 2012 har han bodd på Grefsenkollen Bolig – og avlastning.

Sommeren Joachim var 17 år ble han psykotisk. Det var helt forferdelig, og altfor krevende for oss å håndtere, og vi måtte få ekspertene på banen, forteller hun.

Frem til da hadde de tatt seg av ham hjemme alene. Da sønnen ble så pleietrengende at han måtte på institusjon, fikk de spørsmålet om å lage en oversikt over antall assistenter som hjalp dem i løpet av uken. Da så de bare undrende på hverandre, for de hadde jo ikke hatt noe hjelp hjemme.

Samme år ble datteren Gabrielle Margrete født. De har i dag tre barn, hvor de to yngste barna er friske.

Det var kjempevanskelig da Joachim fikk plass på institusjon, og følelsen av at jeg som mor ikke håndterte mitt eget barn lenger. Én seng ble tom hjemme, mens et nytt barn kom til verden, og en seng som ble fylt. Jeg føler stor takknemlighet til alle de usynlige englene som har hjulpet oss i hjelpeapparatet, på sykehuset alle de gangene Joachim har vært innlagt, og alle hjelperne på Grefsenkollen, forteller hun rørt. Det har vært 18 år med ventesorg.

Sterk historie

Siden debatten rundt endringer i abortloven i 2019 har hun gitt mødre som lever med et alvorlig sykt barn et ansikt.

Den ventesorgen du står i når ingen kan gi deg et svar, det er en sorg som tiltar på et vis, man vet ikke hvordan utviklingen til personen blir. Vi visste ikke når neste trappetrinn ville komme, og vi måtte lære oss å se Joachim der han var til enhver tid. Nå som jeg har kunnet fortelle min historie, er jeg takknemlig for at jeg kan være en stemme for de svake, og for alle de pårørende som ikke orker å stå i offentligheten å snakke om det som er vanskelig i livet. Derfor er jeg så utrolig takknemlig over å ha fått Fredrikkeprisen. Jeg skal fortsette å være den stemmen og delta i debatter. Hvem skal sette en grense for hva levedyktighet er? Det er jo bare én som kan sette grensen for egen kropp, og om man ønsker å sette barn til verden eller ikke, det er kvinnen selv. Det er først nå som Joachim lever i sin egen beskyttede verden at jeg kan fortelle min historie. Joachim fikk aldri sannheten om sin egen skjebne, han spurte aldri de vanskelige spørsmålene heller. Jeg har ikke noe behov for å utlevere Joachim, men dette er et veldig viktig prosjekt med mange dimensjoner. Helsevesenet trenger å høre det fra pårørende, og politikerne som snakker om et sorteringssamfunn gjør meg veldig provosert.    

Fredrikkeprisen

Med en tøff tilværelse på hjemmebane ble jobben desto viktigere.

Jeg fortsatte det verdiprosjektet jeg hadde startet ved å lage samfunnsjournalistikk i HENNE. Der var også den nye leppestiften, og siste nytt innenfor motebildet viktig, men det er ingen motsetning i det. Norske kvinner er opptatt av samfunnet rundt seg, internasjonale spørsmål, men så kan du være opptatt av den siste leppestiften også. Og det ønsket jeg å synliggjøre.

Arnstad fikk Redaktørforeningens hederspris for tre år siden, på selveste Kvinnedagen 8. mars, for arbeidet med å rekruttere flere kvinnelige ledere til mediebransjen.

I Aller konsernet hang bilder av heltinnene hun beundret på kontorveggen, alt fra Jeanne D’Arc, Coco Chanel, Frida Kahlo til Gro Harlem Brundtland.

Fredrikkeprisen henger høyt for meg. Min generasjon står på skuldrene til kvinner som kjempet, snakket makten imot, og som var ekstremt modige i sin samtid. Det at sanitetsforeningen bygger på den fantastiske historien til Fredrikke Marie Qvam, som var en dyktig strateg, og alt det kvinner ikke skulle være på 1800 - 1900 tallet, det blir jeg veldig ydmyk av.

Ellen Arnstad mottar Fredrikkeprisen 2020
Ellen Arnstad mottok Fredrikkeprisen for 2020.
Er det noe du ville gjort annerledes?

Jeg har tenkt en del på om jeg har hatt dårlig samvittighet for Joachim fordi jeg fortsatte å jobbe ganske mye. Men så har jeg tenkt at han hadde ikke fått et bedre liv av at jeg hadde valgt bort mitt. Han elsket å gå på skolen, elsket å leke med kameratene, og fikk mange bra år i en spesialklasse på ungdomsskolen. Jeg har heiet fram mange kvinner opp gjennom årene «Kom igjen, rekk opp hånda, det er ikke skumlere enn at du finner ut at du ikke trives». Gjennom livet med Joachim har jeg lært at når det er konflikter på en arbeidsplass, når det er relasjoner og ting som er vanskelige, så kan alt løses, bortsett fra alvorlig sykdom, sier hun.