Dame holder et foredrag.

– Rapporten viser at det er behov for retningslinjer for samarbeidet mellom politi og barnevern. Begge parter vil barnets beste.

Det sier forsker Norunn Vorland (bildet). Hun holder åpent at det alltid vil være et rom der det oppstår uenighet mellom to parter som har hver sine oppgaver og mandater, til tross for retningslinjer.

– Jeg tenker at i det her vil oppstå diskusjoner som gi gode løsninger til barnets beste, påpeker Vorland.

Sammen med Kristin Skjørten og hun sett på hvordan samarbeidet er mellom politiet og barnevernet, både i akuttfasen og i etterforskningsfasen.

Viktig rapport

Arbeidet er finansiert av ExtraStiftelsen gjennom Sanitetskvinnen. Under lanseringen på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) onsdag, meldte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet at rapporten blir et viktig innspill til nye retningslinjer for samarbeidet mellom politiet og barnevernet.

De to forskerne, som er tilknyttet NKVTS, har hatt som mål å se på ansvarfordeling, roller og arbeidsoppgavene som politiet og barnevernet har, og på hvilken måte dette ivaretar barna, foreldrenes behov og rettsikkerheten deres.

I rapporten, som heter Barn i krise. Samarbeid mellom barnevern og politi, har Vorland og Skjørten snakket med polititjenestemenn, politijurister og ansatte i barnvernvakten i Oslo, Asker og Bærum og Romerike.

«Husbråk»

Rapporten er basert på deres erfaringer, og det kan være geografiske forskjeller.

Vorland og Skjørten har i delprosjekt 1, tatt for seg akuttfasen og i delprosjekt sett på samarbeidet fram til tilrettelagte avhør som foregår på Statens Barnehus. Akuttfasen er den fasen da politiet og barnevernsvakten rykker ut etter at noen har meldt fra om «bråk» i hjemmet. Årsakene kan være mange, og spenner seg fra rus og psykatri til vold.

I denne fasen går samarbeidet sømløst. «Alle» er mer enig om hva som deres oppgaver, og drar veksler på hverandres kompetanse.

– Selv om politifolk vi snakket kunne mene at barnevernet burde bortplassert flere barn enn de de gjør i denne fasen. Barnvernvaktene mener at det er mange saker der de burde vært tilkalt ut til, uten å ha blitt det, sa Vorland.

Etterforskning

Under oppbyggingen av straffesaker har politiet flere måter å sikre bevis på, blant samtaler på åstedet og formelle avhør. Samtaler med barnet på stedet er viktig for politiet da barnet forteller hva som har skjedd før foreldrene får påvirket barna.

Siden 2015 heter formelle avhør av barn, tilrettelagte avhør og disse foregår på Statens barnehus, og barnevernet kan følge avhørene fra et såkalt bisitterrom.

Det er disse avhørene den andre delen av rapporten omhandler. I denne fasen er ikke samarbeidet til barnevernet og politiet like sømløst, på blir det overtydelig at politiet og barnevernet har to helt forskjellige samfunnsoppdrag. Politiet skal etterforske for å bygge en straffesak. Barnevernet skal yte barnefaglig hjelp, og dette utløser dilemmaer i fordeling av ansvar og roller.

– Barnevernet må fortsette å legge barnets beste til grunn for sitt arbeid, mens politiet skal ivareta sikkerhet og etterforske kriminalitet. Det blir ikke nødvendigvis riktig å alltid bestrebe enighet og fravær av konflikt. Det er kanskje i diskursen og dialogen mellom de to etatene at de gode løsningene ligger, sier forskerne.