Johanne Sundby med to av hennes hunder (husky).

Johanne Sundby er ikke helt som andre professorer. Når hun ikke er på universitetet eller i Afrika, står hun bak et hundespann så snøføyka står.

Den 62-årige professoren i samfunnsmedisin ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo (UiO), har travle dager. Hun er ofte på vei. Enten det er til Afrika, internasjonale konferanser eller møte i Verdens helseorganisasjon. Johanne Sundby er en etterspurt kapasitet.

I juni var det Sanitetskvinnene hun var på vei til. Hun skulle holde foredrag på et seminar på Nordisk Forum i Malmø. Seminaret var et samarbeid mellom N.K.S. og Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

Tittelen på foredraget var: Kvinnekroppens medikalisering i forfengelighetens tidsalder. Sundby har bakgrunn som lege i gynekologi og fødselshjelp.

– Normen i medisinen er en mann på 75 kilo. I medisinen er mannen norm og kvinnen avviker, sier hun.

Vi blir lurt

Sundby kan og vet mye om menn og kvinners tildelte roller i samfunnet, også i et historisk perspektiv.

– Hver generasjon har hatt stereotyper på kjønn. Både i media og reklame som handler om forbruk og etterspørsel, er kjønnene tildelt hver våre stereotypier. Kvinnen er pen, ren og myk i huden. Hun har glansfullt hår og store pupper. Hun sitter eller ligger med bena i hvilestilling, gjerne litt passiv. Hun er slank, drømmende og mottakelig for sensualitet og seksualitet og er positiv og litt sart. Hun forbruker parfyme, hudkremer og feminine klær. Og hadde kremene virket som det loves i markedsføringen av varen så hadde de vært forbudt solgt over disk. Alle produkter med biologisk effekt går inn under legemidler, og disse skal bare selges på apotek. Vi blir lurt trill rundt, fastslår hun.

Men mannen slipper heller ikke unna stereotyper.

– Mediebildet av en frisk mann er at han er sterk, høy, muskuløs og med brede kinnben. Han har blikket rettet forover, og er aktiv i idrett eller i diskusjoner. Han forbruker våpen og sportsutstyr, og så kan han gi omsorg og gaver til en litt yngre vakker kvinne. Mannen har kontroll og myndighet, fremholder Sundby.

Tabuer og dobbeltmoral
Sundby vokste opp på Nordberg i Oslo. Hun sier selv at hun har vokst opp med en gullskje i munnen.

Med Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe som datidens populære heltinne i barnebøkene, og med Norges første kvinnelige professor i barnepsykiatri, Hilchen Sommerfield Sundby, som mor vokste hun opp i et akademisk hjem uten stereotype kvinnebilder. Og faren, Per Sundby, er professor emeritus i sosialmedisin.

– Jeg er helt enig med Pippi. Du kan ikke vite om du kan ting hvis du ikke har gjort det før, smiler 62-åringen.

Gullskjeen må ha vært dyppet i noe som også vaksinerer mot fryktløshet. Johanne Sundby har skydd lite i kampen mot tabuer og dobbeltmoral. I 25 år har hun jobbet systematisk og utrettelig med forskning på kvinners helse, med fokus på tabubelagte, underkjente og vanskelige felt innen kvinners reproduktive helse.

Når debatten raser, enten om legenes reservasjonsrett eller om reproduksjonsteknologi, er hun ikke redd for å si det hun mener. Høyt og tydelig, gjerne i media. Hun har blant annet gått hardt ut mot forsøket på å innføre reservasjonsrett for fastleger og satt ufrivillig barnløshet i fokus.

– Forskjellen på sæd og egg er at sæd er det nok av, og kvinnens egg har et begrenset opplag, sier Sundby, som ikke ser noen medisinsk forskjell mellom sæddonasjon og eggdonasjon.

Hun har selv kjent på den bunnløse fortvilelsen over å ikke kunne bli gravid og bære frem et barn, og er ikke med på tanken om at kvinner som ønsker seg barn på en annen måte er suspekte, uetiske eller lovbrytere.

Internasjonalt

Den engasjerte professoren har også gitt viktige bidrag til kvinners helse lang utenfor Norge, og Europas grenser. Parallelt med problemstillinger innen kvinners helse her hjemme, har hun jobbet med lignende problemstillinger i den fattige delen av verden.

– Da jeg var ung var jeg både eventyrlysten og reiseglad. Jeg fikk et stipend for å være ett år i Texas i USA. Her jobbet jeg med mennesker fra Mexico og lærte en del om migrasjon og fattigdom. Senere vekket en tur med Den transsibirske jernbanen til Kina en global interesse i meg, sier Sundby.

Arbeidet med forskning i Afrika førte henne inn i fagfeltet mødrehelse og kvinners rettigheter. Gjennom en serie prosjekter har hun i samarbeid med lokale forskere i Botswana, Mozambique, Malawi, Gambia og Tanzania dokumentert omfanget av mødre- og nyfødtdødelighet, og sykelighet i disse landene, samt avdekket faktorer i helsetjenesten som bidro til dystre og høye tall. Arbeidet gjorde at hun ble bedt om å sitte i styret i WHO (Verdens helseorganisasjon) sitt program innen reproduksjon. Arbeidene hennes har vært banebrytende.

– Når jeg er i afrikanske land, er det for å bygge kompetanse. Jeg tror at folk er i stand til å finne løsninger selv, men de må få mulighetene til det, sier Sundby.

Det er mange studenter og sågar doktorgradsstipendiater i inn og utland som kan takke henne for arbeidet sitt. Hennes akademiske raushet er proporsjonal med engasjementet, noe som gjør at studentene ofte står oppført som førsteforfatter.

Barnesaniteten

Gjennom sitt arbeid har Sundby bidratt til at kvinner i fattige land kan få en forbedret helse. Ønsket om å gjøre en forskjell har også brakt henne inn i N.K.S. Johanne Sundby debuterte som «sanitetskvinne» allerede i barneårene.

– Vi hadde ei driftig nabodame og hun fikk meg med i barnesaniteten, sier Sundby, som hadde fastelavnsriset på toppen av sekken da hun kjørte Finnmarksløpet i fjor.

Det er ikke bare den yngste av professorene i Sundby-familien N.K.S. har hatt gleden av kunnskapene til. Under Landsmøte på Lillehammer i 1970 holdt hennes mor, Hilchen Sommerchild Sundby, et foredrag om forebyggende helsearbeid. 44 år etter er datteren en del av N.K.S.’ ekspertpanel innen forskning og utvikling.

Ikke doktorgrad i husarbeid
Fritiden går med til 62-åringens store lidenskap; hundekjøring. Hjemme i skauen i Maridalen står det åtte topptrente Huskys. Johanne Sundby konkurrerer på høyt nivå i langdistanse.

– Interessen for hundekjøring fikk jeg da jeg jobbet sammen med datteren til Helge Ingstad. Hun og mannen hadde trekkhunder og jeg fikk en. Siden jeg allerede var glad i fjell og friluftsliv var ikke veien lang til hundekjøring, sier 62-åringen. Når man skal kjøre hundeløp på flere hundre kilometer holder det ikke med en hund. Det ble snart flere.

Er du nå nysgjerrig på hvordan hun rekker alt, kommer svaret her.

– Jeg er veldig strukturert, mange tror nok ikke det når de ser meg. Men jeg er det. TV-en står på under 30 minutter hver kveld. Det er også visse ting jeg ikke prioriterer. Det gjelder for eksempel gulvvask, smiler Sundby.