Aller først må jeg takke Norske Kvinners sanitetsforening for denne gjeve prisen og ikke minst det viktige arbeidet dere gjør for kvinnehelse, frivillighet og vanskeligstilte. Når jeg tenker Norske kvinners sanitetsforening tenker jeg Trygghet, forutsigbarhet, inkludering og innovasjon. Mye av det samme som fotballen står for som Norges største tilhørighetsarena.
Tusen takk for pris. Jeg står på skuldrene til så mange andre og håper jeg har skuldre sterke nok for at noen andre kan se videre enn jeg klarer nå. Det vet jeg ikke. Jeg våkner i hvert fall fremdeles på natten, i fire-fem-tiden, ulvetimen, og jages av alt som jeg kunne gjort bedre, mer eller annerledes. Bedre leder, bedre kollega, bedre venn, bedre tante, bedre kjæreste, bedre mor, er jeg den jeg synes jeg bør være? Jeg kan kun bære vekten av forbilde i formen kongen nevnte i sin nyttårstale: Man faller, om og om igjen. Men man reiser igjen. Og kanskje er den virkelige verdien av en idrettskarriere at man lærer å gå på tryne, å bli taklet, å snuble i egne bein, å konkurrere med sin samarbeidspartner og samarbeide med sin konkurrent. Skal man virkelig få til noe så innebærer det å gå utenfor komfortsonen. Og der er det nettopp det. Ukomfortabelt.
Fotballen har en enorm kraft og et potensiale til å påvirke samfunnsutviklingen. Dette er et tveegget sverd. Også fotballen er rammet av stor geopolitisk uro og polarisering internasjonalt, den verdensomspennende appellen utnyttes til sportsvasking, maktmisbruk og til å styrke regimer som ønsker en annen verdensorden enn oss.
Den globale populariteten gjør fotballen sterk, men også sårbar.
Dette blir tøft fremover, vi er i en vanskelig og uforutsigbar tid. Vi må la oss motivere av denne uroen, av at ballen spretter ukontrollert rundt. Vi skal løfte blikket, få øyekontakt med medspillerne våre og vinne ballen tilbake. For å beskytte utøvernes mulighet til å være nettopp det, idrettsutøvere, beskytte idretten som en samlingsarena hvor alle skal være trygge og velkomne, uavhengig av hvem du er, hvor du er fra eller din politiske eller religiøse overbevisning.
Jeg må dele vekten og æren av denne prisen med grassroten i norsk fotball. Klubbene og mange andre, supporterne, enkeltstemmene i norsk fotball som har engasjert seg i kampen for å beskytte fotballen mot maktmisbruk,
Alle mine kollegaer i Norge Fotballforbund, mine gode styrekollegaer i Forbundsstyret – jeg deler prisen med dem, jeg leder ingenting alene, vi er et demokratisk valgt styre som styrer sammen, alle ansatte på Ullevaal i kretsene, under generalsekretær Karl-Petter Løkens administrative ledelse. Vi står sammen i vårt lidenskapelige ønske om å være endringsagenter i en verden og i en idrett der forskjellene mellom gutter og jenter, menn og kvinner, er groteskt store.
Prisen skal dernest deles med alle jeg og vi står på skuldrene til i norsk fotball idag. For selv om forskjellene er store også her hjemme i Norge har NFF gått foran i verden for å kjempe for endring. Vi som leder norsk fotball i dag står på de sterke skuldrene til de som kjempet for å inkludere jentefotball i Norway Cup i 1972, til de som fikk legalisert kvinnefotball i NFF fire år senere i 1976, til de virkelig store pionerene som har brøytet og harvet vei, like mange menn som kvinner, Per Ravn Omdal, Karen Espelund og noen andre store helter, som kjempet internt i Norge og internasjonalt for å beholde lik banestørrelse, lik spilletid, lik respekt for kvinner som for menn i fotballen. Det har vært seige slag. Mange tapt, men mange også vunnet, og Norge har vært med å dytte riktig vei. Centimeter for centimeter.
Jeg deler et annet hjørne av prisen med mine tidligere lagvenninner i klubb og landslag. De jeg trente sammen med hver morgen og hver kveld, de jeg kjeftet på, kranglet med, men som jeg mest av alt beundret og ble glad i på den måten som man blir glad i noen som man deler sin store lidenskap med. Vi kunne egentlig ikke brydd oss mindre om at herrene tjente mer penger enn oss, men vi visste at de som sier at fotball og politikk ikke hører sammen er de samme som aldri har blitt diskriminert eller som sånn sett aldri har behøvd politiske vedtak eller politisk engasjement for å få lov til å spille fotball.
Et område som heldigvis får økende oppmerksomhet i disse tider er kvinnehelse i idretten. Nesten all forskning og data som vi baserer våre treninger, vårt utstyr og våre kontrakter på tar utgangspunkt i gutters og menns fysiologi. Vi trenger mer kunnskap og innsikt i hva som er effektiv og trygg trening for jenter gjennom puberteten. Gutter og jenter utvikles forskjellig i puberteten. Gutter utvikler muskelmasse i puberteten uten å trene, jenter dobler sin kroppsstørrelse i samme periode uten samme utvikling av muskelmasse. Dette må bety ulik tilnærming til trening. Menstruasjonssyklus er ikke bare noe som påvirker i blødningsfasen, dette er noe som preger oss kvinner fra pubertet til overgangsalder. Selv var jeg utrolig svekket under menstruasjonsperiodene som aktiv spiller. Hvis en viktig kamp falt på dager hvor jeg hadde menstruasjon visste jeg at jeg kom til å prestere svakt. Jeg hadde ingen å snakke med dette om, ingen kunnskap, bare hev i meg ibux og paracet. Det er et skrikende behov for økende kunnskap rundt hvorfor det er så mange kneskader for jenter, hormoner, bekkenbunn og graviditet.
Vi er ydmyke for det ansvaret vi har for å jobbe for like muligheter i fotballen. Det er en plikt. En kjerneoppgave for oss som er ledere i Norges største folkebevegelse. Vi er stolte over hvordan norsk fotball gjennom Gatelagene har klart å tilby muligheter for rehabilitering, tilhørighet og veier tilbake til jobb og skole for mennesker med rusutfordringer. I dag har vi 30 lag som hver uke samler kvinner og menn med rusutfordringer til fotballtrening. Her møter de faste rammer, kostholdsekspertise, arbeidstrening. Og resultatene er forbløffende. Oevr 20% finner veien tilbake til jobb og skole. Til samfunnet. Men veien til gatelagene er per i dag for store for kvinner med rusutfordringer. I dag deltar 121 kvinner, ca 10% av totalt antall spillere. Men vi vet at kvinner utgjør 30% av gruppen som sliter med rusutfordringer i dag. I 2022 opprettet Gatelagene et eget prosjekt som heter Gatelagsjentene, hvor fokuset er å få med flere kvinner inn. Vi vet at barrieren er høy, mange har ikke kjennskap til fotball, de har hatt traumatiske opplevelser med overgrep som gjør at de frykter det å samles og andre utfordringer. Men vi vet at hvis vi først får dem inn så fungerer det vel så bra, bedre. For kvinner. Derfor gir jeg 100 000 kr til Gatelagene og spesielt til prosjekt Gatelagsjentene. Tusen takk for denne prisen. Jeg og vi vil benytte denne prisen som inspirasjon til å virkelig ta ledelsen på dette området.